Framtida tilhører oss!
Innledning om marxistisk historiefortolkning, revolusjon i Norge, sosialismen og kommunismen
Rød Ungdom har høyere mål for vår kamp, enn kun at elever og ungdommer skal vinne kortsiktige seire over rikfolk og politikere. Rød Ungdom, og våre moderpartier, RV og AKP, er en del av ei sosialistisk, revolusjonær bevegelse. Vi kjemper for revolusjon, sosialisme og kommunisme.
Dagens samfunnssystem er kapitalistisk. Det vil si at en klasse, borgerskapet, beriker seg på arbeiderklassens arbeid. Dette kan de gjøre fordi de eier fabrikkene og bedriftene som det store flertallet arbeider i. Kapitalismen øker hele tida kløfta mellom overklassen og alle oss andre. Det kapitalistiske systemet forårsaker hungersnød og store miljøødeleggelser og undertrykker det arbeidende folket i hele verden. Denne undertrykkinga rammer befolkningen i den fattigste delen av verden hardest.
For oss som er oppvokst med kapitalismen, kan det virke som om den vil vare evig. Mange borgerlige filosofer og forståsegpåere vil gjerne at vi skal tru det og ei slik tru tjener borgerskapet. Det er et faktum at kapitalismen langt i fra har eksistert spesielt lenge. Det er heller ikke det eneste samfunnssystemet verden har sett.
Det første klassesamfunnet blei til for 4 – 5000 år sida. Før det levde hele menneskeheta i samfunn som marxister kaller urkommunismen. Urkommunismen var et system uten klasser og uten økonomisk undertrykking. Menneskene levde i kommunistiske felleskap. Redskaper blei eid i felleskap og det som blei skapt av menneskenes arbeid, blei delt av hele stammesamfunnet. Grunnlaget for et sånt samfunn var knappheta på ressurser. For at menneskene skulle kunne overleve var alle nødt til å arbeide og ingen kunne klare seg på egenhånd – altså var fellesskapet helt nødvendig for at menneskene skulle overleve.
Men utviklinga av mer effektive måter å skaffe mat på, som for eksempel jordbruk og temming av dyr, la grunnlaget for en ny organisering av samfunnet. Det blei mulig for noen mennesker å la være å arbeide. De kunne også opparbeide seg store rikdommer på andres bekostning. De første klassesamfunna blei grunnlagt på slaver sitt arbeid. Romerriket, det gamle Egypt og bystatene i Hellas var slike slavesamfunn. (Også ”vår egen” vikingtid var et slikt klassesamfunn.)
Ut av disse vokste nye klassesamfunn. Den andre forma for klassesamfunn kaller vi føydalismen. Her var den største av de undertrykte klassene bønder som arbeidet for de mektige jordeierne. Under føydalismen var det mange bondeoppstander og under slavesamfunnet hendte det flere ganger bl.a. i Roma at slavene gjorde opprør mot sine eiere. Disse opprørene blei som regel slått ned av staten.
Den tredje forma for klassesamfunn er kapitalismen. Mot slutten føydalismen styrka en klasse seg betydelig; borgerskapet. Borgerskapet besto av håndverkere og handelsmenn i byene. Utviklinga av nye måter å produsere på, gjorde at deler av borgerskapet blei rikere og mektigere. Den industrielle revolusjonen var dødsstøtet mot føydalismen. Det nye klassesamfunnet blei introdusert ved at borgerskapet, hjulpet av bønder og arbeidere, tok makta fra jordeierne gjennom store, borgerlige revolusjoner. Det mest kjente eksempelet er fra Frankrike på slutten av 1700-tallet.
Det jeg vil fram til med denne gjennomganga av historien, sett fra marxistisk ståsted, er følgende 3 punkter:
- 1.Kun en liten del av menneskenes historie er historia om klassesamfunn.
- 2.Under alle klassesamfunn pågår det en kamp mellom klassene.
- 3.Alle tidligere klassesamfunn har blitt knust av revolusjoner.
Jeg er kommunist. Det betyr at jeg trur disse tre punktene er riktige og det betyr også at jeg trur at kapitalismen kommer til å knuses av flere revolusjoner og erstattes med helt andre måter å styre samfunna på.
Kapitalismen skaper, mer enn noen andre klassesamfunn, to klasser som står fram som hovedmotstandere. På den ene sida har vi borgerskapet. Det består av kapitalistene, direktører og mektige politikere. Kort sagt: rikfolk og deres nærmeste ”venner”. På den andre sida står arbeiderklassen. Arbeiderklassen består av alle dem som ikke eier den bedrifta dem jobber for og som heller ikke eier det som skapes. For eksempel butikkarbeidere, fabrikkarbeidere og folk som arbeider i transportyrker. Arbeiderklassens nærmeste allierte er folk som eier det dem bruker for å tjene til livets opphold, men som likevel ikke tjener på andres arbeid. For eksempel fiskere som eier sin egen båt og bønder som eier små og mellomstore gårder.
Utviklinga under kapitalismen styrker begge disse klassene. Vi får færre, men større selskaper – det vil si færre, men rikere kapitalister, samtidig som flere og flere blir en del av arbeiderklassen. Utviklinga skaper også bedre teknologi og mer effektive måter å produsere på, samtidig som flere og flere mennesker dør av sult og underernæring. Undertrykkinga blir hardere, mens forholda egentlig ligger godt til rette både for at vi kan utrydde fattigdommen og bygge ut et virkelig demokrati…
Sida borgerskapet tjener på å undertrykke arbeiderne skapes det ei fiendtlig motsetning mellom dem og det store flertallet av verdens befolkning. Denne fiendtlige motsetningen skapes fordi noen få tjener seg feite på de mange, og den kan bare forsvinne ved at de mange tar makta fra de få. Arbeiderklassen må skape et helt anna samfunn.
Jeg har sagt at arbeiderklassen må gjøre revolusjon. Dette gjelder også for Norge. Sjøl om den norske arbeiderklassen har det mye bedre enn for eksempel arbeiderklassen i India, er strukturen på samfunnet den samme. Det norske borgerskapet tjener på at alle vi andre arbeider for dem. Men borgerskapet i vesten er på sett og vis ledelsen for borgerskapet i hele verden. Vestlige kapitalister og stater henter enorme summer ut fra de fattigste landa. Derfor er det viktig for dem at arbeiderklassen i Norge og andre vestlige land ikke gjør opprør og nettopp derfor har de råd til at vi har en mye høyere levestandard enn de fleste.
Men også i Norge er velferden under angrep. Borgerskapet i vesten er på offensiven og for hver dag som går styrker de seg på vår bekostning. Dette vil føre til en reaksjon fra arbeiderklassen i Norge og andre vestlige land – og sjølsagt i de fattigste landa.
Den sosialistiske revolusjon i Norge skjer ikke i morra – det håper jeg ingen trur. Det vil ta mange år enda. Men dagens situasjon er spennende. Kapitalismen skaper kriser. De som følger med på børsene – ikke det at jeg trur det er så mange – veit at det har vært store fall i kursene i Japan og USA. Disse to landa står for det aller meste av verdensøkonomien og slike fall får skjebnesvangre utfall for arbeiderklassen i hele verden. Slike kriser kan være innledningen til revolusjonære situasjoner.
En sosialistisk revolusjon er ei omveltning av samfunnet. Den skjer ved at grunnlaget for systemet endres radikalt i retning kommunistiske prinsipper. Jeg er ikke noen guru og kan ikke spå framtida, men jeg kan si hva jeg meiner vil skje under den sosialistiske revolusjonen i Norge:
- 1.Som i andre land, vil revolusjonen gjennomføres av det store folkeflertallet. Arbeiderklassen vil gripe makta over store bedrifter og selskaper – altså vil arbeiderne ta eiendommen fra borgerskapet.
- 2.Arbeiderklassen og resten av det arbeidende folket vil skape ett nytt statsapparat. Dagens stat er skapt av og for borgerskapet, mens den sosialistiske staten må være bygd av arbeiderklassen.
- 3.Staten må ta kontrollen over de enorme økonomiske ressursene i landet vårt. Den må hindre kapitalistene å frakte pengene ut av Norge, altså må børsen stenges og for eksempel oljefeltene statliggjøres straks.
- 4.Arbeiderklassen må avvæpne borgerskapet og ta kontroll over våpenmakta i Norge. Hvis det blir nødvendig, må man være beredt på å forsvare sosialismen mot eventuelle fiender.
- 5.Sida Norge er et rikt land med høyt utvikla teknologi, produksjon og kommunikasjon og en utdanna arbeiderklasse, vil sosialismen i Norge ha meget gode kår.
For at en revolusjon i Norge skal lykkes må den internasjonale situasjonen ligge til rette for det. De store kapitalistiske statene (for eksempel USA og EU) må være svekka, og arbeiderklassen i hele verden må være på offensiven. Det vil aldri bli revolusjon i Norge, uten at situasjonen i land som Sverige og Tyskland også ligger til rette for det. Jeg tviler også på at Norge er det første landet som gjennomgår en slik revolusjon. Arbeiderklassen og de revolusjonære organisasjonene i Norge må bygge allianser med revolusjonære krefter i andre land.
Sosialismen vil bære preg av å ha blitt født ut av kapitalismen. Et av fødselsmerkene vil være at folk fremdeles må arbeide og at man får lønn etter det arbeidet man gjør, ikke etter behov. Deler av kvinneundertrykkinga og rasismen vil også leve videre under sosialismen. Sosialismen er ikke et utopisk drømmesamfunn, det er virkelighet. Og da må ikke noen innbille seg at alt blir perfekt med en gang.
Sosialismen er likevel et samfunnssystem med en rekke kvaliteter framfor kapitalismen. Sosialisme vil bety ei enorm utvidelse av demokratiet for arbeiderklassen. Økonomien vil ikke lenger styres etter behova til ei lita gruppe dresskledde menn, men etter behova til folket og naturen. Planøkonomien gjør det mulig å utrydde fattigdommen og stanse miljøødeleggelsene.
Sosialismen er en prosess – et overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen. Den historiske oppgaven til sosialismen og den sosialiststiske staten er å utvikle sosialismen til kommunisme.
Kommunismen er det teknologisk høyt utvikla, klasseløse samfunnet. Under kommunismen vil de fiendtlige motsetningene mellom det å arbeide og det å tjene på andres arbeid ikke eksistere lengre. Alle vil på sett og vis tjene på alles arbeid. Et prinsipp for kommunismen er det å ”yte etter evne og få etter behov”. Kommunismen vil være et samfunn hvor andre fiendtlige motsetninger er også er borte. For eksempel motsetningen mellom menn og kvinner, motsetningen mellom menneskene og naturen, motsetningen mellom svarte og hvite osv.
Dette vil skje fordi grunnlaget for undertrykkinga og de store motsetningene jeg nettopp nevnte, nemlig oppdelinga av menneskene i klasser, vil være fjerna av sosialismen.
Dette samfunnet ligger et stykke fram i tid. Ingen av oss vil få oppleve kommunismen. Det er kanskje litt bittert, men sånn er det. Men vi skal delta aktivt i den sosialistiske revolusjonen. Det arbeidet vi revolusjonære gjør i dag, legger en del av grunnlaget for denne revolusjonen.
Kamerater, noen vil påstå at vi kjemper for det umulige, for en utopi. Det er tullprat! Vi kjemper MED utviklinga, ikke mot. Vi kjemper for en håndfast visjon av et samfunn uten undertrykking og utbytting. Vår kamp er en kamp mot dem som prøver å stoppe utviklinga, en kamp mot dem som forgjeves prøver å skru klokka tilbake. Sosialismen og kommunismen er ikke en umulighet, det er en nødvendighet. Framtida tilhører oss!