IMPERIALISME
Hva er imperialisme?
Ordet imperialisme stammer av latinsk imperium som betyr stat, rike, velde, makt. I ei vid sammenheng kan man si at imperialisme er når et/flere land i større eller mindre grad, dominerer et anna/flere andre land. Både økonomisk, politisk og kulturelt.
I skolen og i lærebøker blir ofte den imperialistiske perioden sett på noe som er forbi. For eksempel sier man at England var imperialistisk omtrent fram til at koloniene blei ”frigjort”. Lærebøkene definerer derfor imperialisme omtrent som det at et land formelt har makta i et anna land. De ser helt bort fra at sjøl om mange afrikanske land fikk egne regjeringer på 40 – 50-tallet, blei de, og blir de, fremdeles kontrollert av vestlige land gjennom at økonomien og kulturen i disse landa blei/blir dominert av land som USA, Storbritannia, Frankrike osv.
Rød Ungdom har et anna syn på imperialisme enn disse lærebøkene. Vi legger også noe anna i begrepet enn den første forklaringa. Vi bygger nemlig vårt syn på teorier som Lenin utarbeida om imperialisme. Denne teorien var igjen bygga på mange andre syn på hva imperialisme er. Vi mener at imperialismen er det høyeste av trinnene/stadiene i kapitalismen og kapitalismens utvikling. Vi mener og at vi i aller høyeste grad lever i en verden hvor imperialismen faktisk øker i omfang – og ikke har forsvunnet. USA er i dag det mektigste imperialistiske landet i verden. USA dominerer verdensøkonomien. USAs kultur er mer innflytelsesrik enn noen anna kultur. USA legger rammene for det meste av verdenspolitikk.
Kapitalisme og imperialisme
Det aller første som står i denne innledningen er en vid definisjon av imperialisme. Den sier at ethvert land som dominerer og til en viss grad styrer et anna land, er imperialistisk. Sånn sett er imperialisme en gammel samfunnsorden. Oldtidas Egypt var, ifølge den vide definisjonen, imperialistisk. Det samme var Romerriket, keiserriket Kina, de norske vikingene osv. Men denne imperialismen var ikke kapitalistisk.
Koloniseringa av Afrika og Amerika var veldig viktig for at kapitalismen ”kom i gang” i Europa på 1700-tallet. Gjennom makta over koloniene, og slavehandelen, tjente handelsmenn seg så søkkrike at de opparbeida seg verdier som gjorde dem i stand til å begynne industrialiseringa. Fabrikker og maskiner blei lansert i det ene europeiske landet, etter det andre. Dette i sin tur gjorde at denne eierklassen, de som eide grunnlaget for den kapitalistiske produksjonen, igjen blei i stand til å ta makta over samfunnet fra jordbruksadelen. Vips! – Europa var blitt kjerna for utviklinga av kapitalismen.
Da kapitalismen blei etablert, blei også nasjonalstatene lansert for fullt. Eierklassen/kapitalistene trengte stabile markeder å utvikle seg innafor og grensene for nasjonalstaten blei på en måte rammene for denne utviklinga. Engelske kapitalister begynte å operere på det engelske markedet, tyske på det tyske og, når den tida kom, norske innafor kongeriket Norge. Jeg (og veldig mange andre marxister) mener derfor at nasjonalstatene blei så faste som de blei på grunn av kapitalismen. Vi kan si at kapitalismen var drivkrafta for utviklinga av nasjonalstaten.
På starten av 1900-tallet kunne mange kommunister – og spesielt Lenin – se at kapitalismen begynte å forandre seg. Etter hvert som den blei mer og mer utbredt, og større og større deler av samfunnet blei virkelig kapitalistisk, blei det mer og mer konkurranse på markedene. Dette førte blant anna til at selskapene blei større. Det blei de gjennom sammenslåinger, gjennom at noen gikk konkurs slik at andre tok over deres del av markedet og gjennom oppkjøp. Mange bedrifter begynte å skaffe seg noe som ligna monopoler. Et monopol har man når ei bedrift/et firma dominerer et marked i så stor grad at konkurransen nærmest oppheves. Da kan monopolkapitalistene bestemme priser og lønn, nesten uavhengig av andre bedrifter.
I kapitalismen er det en slags gylden regel som sier at bedriftene hele tida skal bli større. De skal tjene mer, ansette flere, tjene enda mer, utvikle maskiner og lignende, tjene enda mer osv. osv. osv. Det funker som en slags spiral som bedriftene bare kommer ut av gjennom å gå konkurs eller bli kjøpt opp. Og nettopp det er drivkrafta for spiralen – ”spis, eller bli spist”. Derfor er det slik at når et selskap (for eksempel et som lager og selger bukser) dominerer på ett marked innafor landegrensene, søker det seg utover dem og til andre land. Her deltar de i konkurransen på enda høyere plan. Buksefirmaet, som dominerer i Tyskland, begynner å konkurrere med buksefirmaer i resten av Europa. Her gjelder akkurat den samme spiralen – ”spis, eller bli spist”. Når dette tyske buksefirmaet begynner å dominere buksemarkedet i England, Belgia og Nederland, er disse, på sett og vis et offer for tysk imperialisme. Og siden dette er ei ”nødvendig” utvikling når man har kapitalisme, sier vi at imperialisme er et høyere stadium/trinn i kapitalismen – kapitalisme pluss.
Imperialisme i den 3. verden
Men etter dette skal man ikke sitte igjen med det inntrykket at imperialismen går hardest utover England, Belgia og Nederland. Taperen er nemlig U-landa.
Den ”gamle imperialismen”, før og i starten av kapitalismen, førte til at store deler av Afrika mista ”kremen” av ungdommene sine til europeiske slavehandlere. Den førte gjennom rein plyndring til at folketallet i Afrika og Amerika blei redusert til en liten brøkdel av det ”opprinnelige”. Den ”nye imperialismen” – den seinkapitalistiske – gjorde/gjør ikke situasjonen særlig bedre.
Fabrikker eid av vestlige selskaper trenger råvarer. Siden vesten har makta i verden, sørger vestlige kapitalister for å holde de fattige landa nede slik at prisene på afrikanske råvarer er latterlig lave i forhold til hva varene selges for etter å ha vært gjennom fabrikkene. Bønder i Ghana og Senegal dyrker luksusmatvarer for vestlige selskaper, isteden for å dyrke mat de sjøl og nabolanda deres har bruk for. Grunnen er rett og slett den at kapitalistene bruker alle midler de har til rådighet, for å tvinge disse landa til å etterfølge krava om kapitalistisk lønnsomhet. Gjennom internasjonale institusjoner som Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet, blir U-landa tvunget til å ha en økonomi og produksjon som passer vestlige kapitalister. I gjengjeld får de enorme lån som må betales på den måten de rike landa ønsker at de skal gjøre det. Dette fører til at forskjellene mellom Vesten og den 3. Verden øker til ei hver tid.
Forståsegpåere i Norge hevder at arbeiderklassen er i ferd med å dø ut. Dette blir begrunna med at antallet sysselsatte i den norske industrien har sunket drastisk i det siste og at flere og flere har utdanning. For det første kommer sjølsagt dette mye an på hvem man definerer som arbeiderklassen, men uansett er slike påstander, i beste fall, feilaktige. Det som egentlig har skjedd er at industri og andre yrkesområder som blir regna som typisk for arbeiderklassen, bare blir større i fattige land. For tida utgjør faktisk arbeiderklassen flertallet av jordas befolkning (uavhengig av bønder), og den øker i omfang. I u-landa er det nemlig store penger å tjene for overklassen, for lønna kan holdes ekstremt mye lavere der enn her i Vesten. Derfor har mengder av arbeidsplasser i vestlige land, rett og slett blitt flytta til fattige land, slik at fortjenesten til kapitalistene kan bli enda større. Det å ha folk fra disse landa ansatt, i tillegg til at man ikke trenger å følge miljøvernlovene man ofte har i rikere land, gjør at firmaene blir langt mer konkurransedyktige på verdensmarkedet. De store selskapene kan sette ned prisene, noe som fører til at de som ikke henger med går konkurs eller blir kjøpt opp – ”spis, eller bli spist”.
I dagens samfunn er utviklinga av imperialismen så grotesk at hele land nærmest er styrt av utenlandske kapitalister. Over 50 av de 100 største økonomiske enhetene i verden er faktisk selskaper – ikke land. Disse selskapenes enorme makt får groteske følger; millioner av mennesker dør av sult hvert år og ett par milliarder (2 000 000 000) lever under fattigdomsgrensa som er satt av FN.
Å klandre hver enkelt kapitalist, eller hver enkelt regjering, er nytteløst. For det er ikke aksjeeierne i United Fruit, Shell eller General Motors som er rota til problema. Det er kapitalismen som gjør at de kan bli så mektige som er. Kapitalismen fører til imperialisme og imperialisme fører til undertrykking av hele folkeslag og nasjoner i den 3. Verden.
Imperialisme og kriger
Når kapitalistiske bedrifter sloss om markedene, går det ofte hardt for seg. De enkelte regjeringene rundt om i verden er som regel i lomma på de største kapitalistene. Det er også slik at de vestlige statene er kapitalistiske og imperialistiske – de tjener fett på utbyttinga av land i den 3. Verden. Naturlig nok vil disse regjeringene og statene beskytte sine egne og ”sine” kapitalisters interesser. Dette finnes det haugevis av eksempler på.
I for eksempel Latin-Amerika er det flere ganger gjort forsøk på å skape sosialistiske stater. Blant de landa står Nicaragua og Guatemala langt oppe på lista. De sosialistiske (i alle fall ”såkalt sosialistiske”) bevegelsene hadde brei støtte i befolkningen og var flere ganger i ferd med å vinne kampene mot de diktatoriske regimene. En av de viktigste kampsakene var at industri og jordbruk skulle kontrolleres av landa sjøl. Fra før av var disse eid av amerikanske selskaper (bl.a. United Fruit) og disse hadde ingen respekt for hva folket i landa mente. Med voldsom støtte fra USAs regjering blei det bygd opp væpna grupper som sloss for USAs økonomiske interesser ved hjelp av penger derfra. Dette førte til langvarige borgerkriger, med titusener av drepte. Andre eksempler på imperialistisk motiverte kriger er Korea på 50-tallet, Vietnam på 60-70-tallet, Sovjets krigføring i Afghanistan på 80-tallet og krigene mot Irak og Jugoslavia på 90-tallet. Det finnes sannsynligvis hundrevis av andre eksempler fra ”vår” halvdel av 1900-tallet…
Disse imperialistiske krigene og konfliktene tyder på at imperialisme fører til krig. Romerrikets imperiebygging for 2000 år sida gjorde det og USAs posisjon som verdensleder gjør det enda. Ikke bare fordi imperialistlanda undertrykker fattige land, men også fordi de store imperialistnasjonene kjemper mot hverandre på verdensmarkedet. Kommunister flest mener at dette blant anna førte til 1. og 2. verdenskrig.
Globaliseringa, nasjonalstatene og imperialismen
Tidligere i innledningen blei det hevda at kapitalismen på en måte skapte nasjonalstatene. Men som man ser av utviklinga har imperialismen ført til at markedene har blitt vesentlig større. Dette fører også til at politikken blir løfta opp på mer ”internasjonalt” plan. EU i Europa og liknende prosjekter, som ennå bare er på prøvestadiet, er eksempler på dette. Etter hvert som markedet vokser, utvides også grensene. Dessverre er ikke dette ei utvikling som fører til at de fattige landa noensinne havner på samme nivå som ”oss”. EU prøver å skape en ny nasjonalstat – bare større. Men fremdeles skal man holde de fattigste (og største) landa ute av dette markedet, og det er en enda mer reindyrka kapitalisme som fremmes av EU- tilhengerne.
Den såkalte ”globaliseringsånden” som rir verden er ikke et prosjekt som vil føre til utjevning av sosiale forskjeller – tvert imot. Når man bryter ned grensene for pengeflyten er det en strategi som kun tjener de største kapitalistene. På denne måten vil de kunne operere enda friere og kan fortsatt holde flertallet av menneskeheta nede.
Rød Ungdom mener at ethvert folk som vil har rett til å ha en sjølstendig nasjon. Rød Ungdom mener faktisk at det er riktig og viktig å kreve det, for jo større og mektigere storselskapene blir, jo vanskeligere blir det å kjempe mot kapitalismen. Rød Ungdom mener også at sjøl om Norge er et kapitalistisk og, gjennom selskaper som Statoil og Aker RGI og gjennom norsk støtte til USA og ”vår” utenrikspolitikk, et imperialistisk land, er det viktig at vi kjemper mot norsk medlemskap i EU og EØS. Dette er det flere grunner til. For det første er det viktig at Norge ikke deltar i det imperialistiske prosjektet som EU er. For det andre er det enda vanskeligere å ha kontroll over beslutninger som tas i Brüssel enn i på stortinget. For det tredje er det faktisk litt enklere å takle ”våre egne” småkapitalister, enn storkapitalistene som bare blir større pga EU sin politikk og økonomi. Dessuten trur jeg det er lettere, og kanskje nødvendig, å gjennomføre en sosialistisk revolusjon på regionalt og nasjonalt plan, enn i et Europas Forente Stater – sjøl om Norge aldri kan overleve som sosialistisk stat med ei kapitalistisk supermakt som nærmeste nabo.