Lønnshopp kontra demokrati
Jeg har i det siste lest i vår eminente Adresseavis at våre kjære, folkevalgte lokalpolitikere har tenkt å bevilge seg sjøl et ”lite” lønnshopp. Dette er ikke noe de har funnet på helt av seg sjøl, men er et forslag fra et ”uavhengig” utvalg av profesjonelle forståsegpåere. Som seg hør og bør for ei stor avis med lange Høyretradisjoner, støtter sjølsagt Adresseavisen et slikt tiltak. For som de skriver på lederplass 19. august: ”Skal politikk være attraktivt for andre enn kyniske lykkejegere, må det også være et rimelig lønnsnivå for dem som skal ta den betydelige belastningen det er å styre på vegne av oss andre.” (Med ”rimelig” lønnsnivå menes sannsynligvis lønninger på mellom 300 000 og en halv million…)
Denne setninga framstår som et mysterium for undertegnede. Er det virkelig slik at ”kyniske lykkejegere” holder seg utafor politikken hvis man HEVER politikerlønna? En hver sunn fornuft skulle tilsi at eksemplarer av den arten tvert imot blei TILTRUKKET av høye lønninger…
Tidligere har det blitt argumentert med at man trenger folk fra alle samfunnslag i politikken – underforstått at velbeslåtte mennesker ikke skal tape på å bli ordførere eller lignende. Sjøl mener jeg det er en hårreisende strategi. Hvis folk ikke er villige til å gi avkall på millionlønna si for å gå inn folkevalgte organer, har de ingenting der å gjøre. Dessuten ser jeg ikke det helt store demokratiske problemet med at rikfolk ikke får toppstillinger BÅDE i politiske organer OG i de store firmaene, som i praksis har langt større innflytelse på samfunnet enn et skarve bystyre.
Jeg mener at man skal KUTTE i politikerlønningene i stedet for. Å sette lønna for samtlige folkevalgte ned til norsk gjennomsnittslønn hadde vært ei styrking av demokratiet, men så lenge det er ”politikerne og co” som har ansvaret for sin egen lønn, er nok ikke det ei sannsynlig utvikling.
I dag tjener ordfører Slungård og hennes nærmeste kollegaer mellom 100 000 og 200 000 kroner mer i året enn gjennomsnitts Kari eller Ola. Det igjen betyr faktisk at det blir lukrativt å skaffe seg et politisk verv for pengenes skyld (i tillegg til makta og prestisjen forbundet til politiske verv). En viktig grunnregel for mange demokratiforkjempere opp gjennom tidene har vært at makt og privilegier skal holdes strengt atskilt. I det man går bort fra denne linja (som for så vidt jeg veit ikke har blitt fulgt noe sted i verden) utvikler det seg fort en egen overklasse av godt lønna byråkrater, som har liten egeninteresse av å forandre samfunnet nevneverdig (i positiv retning vel og merke…).
Dette handler ikke bare om rent prakktiske forhold, det er også snakk om prinsipper. Sjøl mener jeg politikerne mister det meste av legitimiteten sin i det de blir lønnsledende. Resten av den forsvinner i det man får politikere som aldri har gjort noe anna enn å sitte i styrer og komiteer i sine respektive partier og forvaltningsorganer. Norge har en haug politikere som faktisk ikke er noe annet enn det. Kanskje nærmer vi oss valgene hvor det ikke står ”Albert Albriksen – kontorist” eller ”Mari Magnussen – førskolelærer” på listene lenger, men ”Trond Giske – politiker”. Ei slik utvikling er ikke vanlige arbeidsfolk tjent med.
Hvis bystyrerepresentantene har noen slags verdighet i behold, bør de stemme mot forslaget om lønnshopp, av den enkle grunn at forskjellene på folk i dagens Norge øker – og har gjort det i flere år allerede. De fattige blir fattigere og de rike blir rikere. I og med at flertallet faktisk ikke tilhører den kategorien jeg kaller ”rikfolk”, bør representantene i formannskap og bystyre forsøke å bremse denne utviklinga. Hvis de likevel skulle stemme FOR (noe som er svært sannsynlig), vil jeg gjerne se om de kan møte vanlige folk med løfta hode i tida framover. Det eneste positive med ei slik utvikling, ville være at den gemene politikerforakta vokser seg sterkere. DET ville kanskje være sundt for den eventuelle utviklinga av et EKTE demokrati…