Blogg: 2006
Æ e mot!
En gjeng avdanka politikere og andre priviligerte mennesker i Trondheim har jobbet iherdig for å få OL til Trondheim. Slagordet deres er "Æ e me'". Jeg vet ikke hvor mange penger de hittil har brukt på å lansere Trondheim som OL-by, men jeg er ikke i tvil om at dette er en vanvittig ødsling med ressurser som potensielt kunne vært brukt på noe fornuftig.
Alt tyder på at et av de viktigste drivkreftene i dette sinnsyke prosjektet, er enkelte høytstående trønderes trang til å få navnene sine i historiebøker, eller i det minste i avisene. Langt viktigere enn å "fremme Trondheim" er det nok å fremme seg selv og sine velbeslåtte venners interesser.
Et OL i Trondheim vil koste regionen enorme summer. Milliarder vil øses ut, på idrettsanlegg og infrastruktur. Det vil bli et voldsomt press på hoteller og restauranter. Erfaringer fra mange OL-byer er at alt pratet i forkant om turistinntekter i framtida, er tomme løfter. Los Angeles sliter fortsatt med regningene fra OL der i gården på 80-tallet.
Vi trenger ikke dette pengesluket i Trondheim. Og vi trenger ikke den ekkelt påtatte patriotismen fra byens besteborgere. Sanne bypatrioter må avvise hele OL-sirkuset til Marvin Wiseth og resten av parasittene som lever på oss. Skriv under oppropet "Æ e mot" på http://www.aeemot.com.
Replikkveksling med Herning
I en liten diskusjon på nettsida til Audun Herning spør Herning hvor RV har hatt innflytelse SOM PARTI. Jeg svarer:
Hvor RV (og resten av vår bevegelse) har hatt innflytelse? Hvor vi har vært viktige?
Pensjonskampen, sjukehuskampen, EU-kampen, kampen mot krig og okkupasjon i Afghanistan og Irak, kampen mot porno, for krisesentre, for velferdsstaten osv. osv.
Og i motsetning til SV har vi ikke svikta noen av disse kampene.
Touché - eller no sånt.
AUDUN H. SVARTE: Jeg lurte ikke på hva partimedlemmene hadde jobba med, men hvor partiet som parti har hatt avgjørende innflytelse.
MEG IGJEN: Uten RV og AKP som partier, hadde det vært noen pensjonskamp? Uten oss, hadde det vært en nasjonal sjukehusaksjon? Uten oss, hadde man vunnet EU-kampen? Hvor hadde motstanden mot okkupasjonene i Irak og Afghanistan vært, uten RV og AKP? Hadde vi hatt Kvinnefronten og Ottar uten oss? Hadde man hatt Krisesenterbevegelsen - uten oss og Kvinnefronten og Ottar? Hva hadde LO i Trondheim betydd uten AKP og RV? Trondheimskonferansen? Lista er lang, og Audun kan sikkert påstå at alt dette hadde vært i full sving, selv om AKP og RV aldri var oppstått. Men da lurer du deg selv…
AKP og RV er ikke navnene. Vi er mennesker som inngår i politiske kollektiver i en politisk bevegelse som representerer bruddet med det systemlojale og revisjonistiske. En bevegelse med en utenomparlamentarisk orientering og en linje for kamp mot staten og kapitalen. Denne retningen kunne nok fått andre politiske uttrykk, andre bokstavkombinasjoner, men å late som den ikke har hatt betydning i det norske samfunnet er å se vekk fra virkeligheten i sin argumentasjon.
Det er tydelig kun politisk motivert. Selvsagt har uttalt revolusjonære medlemmer av SV et stort behov for å legitimere sitt valg av parti. En revolusjonær som velger SV framfor RV har det virkelige forklaringsproblemet, ikke oss revolusjonære som faktisk jobber i revolusjonære partier.
Nytt parti
Den 11. desember ble Revolutionary Communist Party stiftet i Canada. De bygger på marxismen-leninismen-maoismen og støtter den internasjonale MLM-organisasjonen Revolutionary Internationalist Movement.
Her står det mer: aworldtowin.org. Jeg merket meg spesielt dette i teksten: \" the women and men Congress participants began by observing a minute of silence in memory of those who gave their lives for the cause of communism and who fell in combat since the holding of the first congress of the RCP(oc) three years ago. Notable among them are our two young comrades from the Mont-Laurier region in Quebec, “Bridge” and “Montevarius”, who lost their lives in the spring of 2004 in a tragic accident while carrying out political work the organization had assigned to them,\" Spennende...
Lett som en fjær
Mange raddisbloggere har skrevet en snutt om Pinochets død. Lettpåvirkelig som jeg er vil jeg også benytte anledningen til å feire.
Mao sa i en talen "I folkets tjeneste" i 1944: "En død i kamp for folkets interesser er vektigere enn Tai-fjellet, men å arbeide for fascistene og dø for undertrykkerne og utbytterne veier mindre enn en fjær."
Pinochets død veier det samme som ei fjær, og det er ingen skam å feire. Samtidig skal vi ikke glemme de feige regjeringene i Chile etter Pinochet-diktaturet, som ikke har rettsfofulgt han, og som har latt ham leve sine siste dager i sus og dus.
De lot han også få en millitær begravelse med en verdighet slakteren ikke fortjente...
Herning går i Solheims fotefar
Audun Herning, tidligere leder av Sosialistisk Ungdom (SVs ungdomsorganisasjon), kritiserer RU-leder Mimir Kristjansson for ”radikalisme”. (se herning.no) Han sier at Mimirs kritikk av SV i regjering ligger til venstre for den politikken Lenin sto for. For de som ikke er helt stø på sin Lenin, så skreiv han ei bok i 1920 som heter ”Radikalismen – kommunismens barnesjukdom”. Den kritiserer såkalte venstrekommunister som er mot å jobbe i høyrevridde fagforeninger, mot å stille til valg og mot kompromisser. Herning mener Mimir er radikalist, og da er det nærliggende å tro at han ser på seg sjøl som en god leninist. Jeg husker jeg leste i et hefte fra 80-tallet hvor Erik Solheim mente at AKP(ml) var til høyre for SV pga av sin ”nasjonalisme”. Han påberopte seg også støtte fra Lenin (død i 1924), så Herning går i store SV-navn sine fotspor. Jeg mener Herning er langt ute på viddene, uten vindjakke, og forsøker å holde varmen ved å flakse febrilsk med armene. Det er ingenting ”leninistisk” ved dagens SV (eller SU), og det tror jeg Kristin Halvorsen er meget fornøyd med.
Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av de konkrete forholda. Og det er der Herning bommer så stygt. Argumentasjonen hans er at når Lenin i 1920 skriver ”Å forsøke å omgå denne vansken ved å hoppe over den vanskelige oppgave å utnytte de reaksjonære parlamenter i revolusjonært øyemed, det er bare barnestreker”, er det god retorikk for SVs deltagelse i regjering med AP. Så langt er det sludder. AP er et Privatiserings- og Krigsparti. Et parti som har delprivatisert Statoil og Telenor, privatisert, fondert og kuttet i pensjonene våre. De er et parti som trener landssvikersoldater fra Irak, sender bombefly til Afghanistan og boikotter Hamas. De er et parti som står i spissen for en inhuman flyktninge- og asylpolitikk. Det er den konkrete analysa av det norske sosialdemokratiet. Hvordan et regjeringssamarbeid med disse, hvordan det å svelge selv de største kameler (gasskraft, flyktinger, pensjoner), kan være ”å utnytte (…) parlamenter i revolusjonær øyemed”, er for meg en gåte.
Herning skriver: ”Klassekampen er i dag ikke en åpen utilslørt kamp, det er primært en kamp om politisk hegemoni. I en sånn situasjon er regjeringsdeltagelse både en velsignelse og en forbannelse. En velsignelse i den forstand at vi flytter debattene mange mil. I stedet for at den politiske debatten står om det er FrP eller AP som skal påvirke forslag fra Høyre er nå debatten flyttet til venstre.” I den forstand at klassekampen ikke foregår med våpen, er den ikke en ”åpen kamp”. Norge er et fredelig land, og vi er ikke direkte truet av fascisme eller krig. Da kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan kampen om politisk hegemoni, blir styrka av at revolusjonære blir sugd opp og gjemt vekk i en regjering av folk som kaller seg sosialister, men fører en kapitalistisk og imperialistisk politikk. Du kan ikke sloss om hegemoniet ved å underordne deg den borgerlige ideologien. Du kan ikke utfordre en stat og et system du selv administrerer på borgerlig vis. Jeg er ikke prinsipiell motstander av samarbeid med sosialdemokratiet. På ingen måte. Men samarbeidet må handle om å flytte posisjonene fram, eventuelt å holde stand mot en sterk trussel. Og samarbeidet kan aldri stå i veien for skånselsløs kritikk av kapitalismen og reformismen. Dagens regjering handler ikke om dette. Den handler om å administrere et kapitalistisk statsapparat som, under den samme ledelse som det har vært mesteparten av de siste 50 årene. Og jeg ser ingen offentlig debatt som er flytta til venstre. Derimot ser jeg en SV-leder som kritiserer miljøbevegelse og antikrigsbevegelse og som godtar skatteletter til kapitalister. Debatten er ikke flytta til venstre, men Halvorsen er lenger til høyre enn før.
Herning forklarer om strategi: ”Jeg kjenner ikke til et eneste sosialistisk parti i Europa som står i fare for å få et rent flertall alene. Følgelig må alle, dersom de skal ha en direkte påvirkning, finne en form for samarbeid med sosialdemokratiet.” Det er ingen revolusjonær situasjon i Europa. Og ingen revolusjonære partier gjør det spesielt godt i valg. Men å trekke slutningen at ”direkte påvirkning” handler det som skjer i parlamentet og samarbeid med sosialdemokratiet, er en kortslutning som har lite med verken Lenin eller marxisme å gjøre. Hvis kampen dreier seg om ideologisk hegemoni, må vel ideologisk kamp for et langsiktig mål, settes foran kortsiktige små seire? Hvis det var mulig å oppnå politiske mål gjennom sosialdemokratiet, hvorfor kalle seg revolusjonær? Direkte påvirkning, makt, må vinnes gjennom klassekamp og organisering av folk utafor regjering og Storting. Revolusjonæres oppgave er å lede slike kamper. Det er umulig å lede slike kamper mot Staten, når man selv har finansministeren.
Hvor blåser vinden?
Jeg leste et sted at lederen for det tyske kommunistpartiet MLPD har sagt at det ikke spiller noen rolle hvor vinden blåser fra, bare man setter seilet rett. Det er en fascinerende tanke. Mener man dét, kan man trekke slutningen at revolusjonære partier kan få stor oppslutning i en hvilken som helst situasjon, så lenge de gjør alt på riktig måte. Altså er det vår egen feil hvis vi ikke har stor støtte i befolkninga.
Jeg trur ikke dette er helt rett. Så vidt jeg kan se av historia, må det skje omveltninger i samfunnet for at store deler av arbeiderklassen skal bli revolusjonær. Alle revolusjonære oppsving, revolusjoner og revolusjonsforsøk jeg veit av har skjedd i forbindelse med økonomiske kriser og kriger. En viktig forutsetning har vært bevegelse i samfunnet.
Min foreløpige konklusjon er at det godt kan være uvesentlig fra hvilken retning vinden blåser, men at man ikke kommer særlig langt når det er vindsstille...
Arbeider meg her og der
AKP og RV er partiene til den norske arbeiderklassen. Det er bare det at ganske få av oss (dem) er enig i det (1-2% av de som stemmer, enda mindre av arbeiderklassen…). De fleste mener at Frp eller Arbeiderpartiet er sitt parti. Evt mener de at det ikke finnes noe arbeiderparti. En del i den revolusjonære bevegelsen svinger pisken over sin egen rygg: ”vi er småborgerlige! Vi hører på P2 og leser rare aviser! Det er vår egen skyld at arbeiderklassen ikke vil stemme på oss!” Noen mener at den norske arbeiderklassen har det for bra til å gidde å stemme RV eller bli med i et kommunistparti.
Mulig at det er litt sant i begge disse synspunkta. Men jeg tror ikke at den jevne norske hjelpepleier eller industriarbeider bryr seg om hvilken radiokanal RVere hører mest på. (Selv hører jeg på P3 hver dag på jobb, men så er kanskje ikke jeg så typisk, verken for RVere eller arbeidsfolk…) Jeg tror heller ikke arbeidsfolk har det for bra til å stemme RV. Mange av oss stemmer jo Frp, og Frp syter jo og bærer seg på vegne av folk så det er en fryd å høre. Når Jensen og Hagen setter i gang og blåser sørgemarsjen over sykehus, aldershjem, veier og priser og skatt, er det så en revolusjonær nesten får tårer i øynene. Men når det er sagt, jeg har jo et par ganger fått høre fra kompiser som ikke er kommunister, at folk i Norge har det for bra til å gjøre revolusjon, og dét kan det jo være noe i. Men det skulle jo ikke være så forbanna slitsomt å stemme RV da.
Jeg vil lansere en ny teori. Selv om de fleste arbeidere i Norge er veldig enige med oss i nei til EU, nei til privatisering, ja til arbeidermakt, ja til miljø osv. osv., tror jeg de fleste arbeidere enten A) vet svært lite om RV, og ser ingen grunn til å finne ut mer (det er tross alt mange andre ting å tenke på, som jobb og hus og bil og øl) eller B) er UENIG med oss i at revolusjon og sosialisme er noe særlig lurt. Min teori er dermed at vi enten må overbevise folk gjennom langvarig kamp og være klare til å suge opp all misnøye når det oppstår kriser, ELLER så må vi få folk til å stemme på oss på tross av vårt revolusjonære standpunkt.
På ett eller anna vis må det nye partiet som RV og AKP skal lage (sammen med Rød Ungdom) klare å bli Opposisjonen med stor O. Opposisjonen til staten og kapitalen, som Ap/SV og Frp/Høyre prøver å framstille som to atskilte størrelser. De som sier vi må bli et arbeiderparti har sjølsagt rett, men jeg har enda ikke sett noen god plan.
Fasiten
Jokke ba meg svare på denne "testen" for lenge sida. Jeg har endelig fått gjort det. Hver så god, her er fasiten:
1. Politisk ideologi du forfektar? Jeg er kommunist. For klassekamp og kvinnekamp mot kapitalisme og imperialisme. For sosialistisk revolusjon og arbeiderstat som veien til det klasseløse samfunnet, kommunismen. (Videre identifiserer jeg meg med den kommunistiske tradisjonen som ble grunnlagt av Marx og Co. og videreutvikla av bl.a. Lenin og Mao.)
2. Politisk ideologi du foraktar mest? Generelt sett misliker jeg all borgerlig ideologi. Borgerskapet bruker og styrker forskjellige ideologier for å opprettholde sitt klasseherredømme. Alt fra fascisme til sosialdemokrati og "marxistisk" revisjonisme blir redskaper for borgerskapet. Av borgerlige ideologier syns jeg nazisme og rasisme er mest avskyelig. Sosialdemokrati og revisjonisme er det mest irriterende.
3. Materialist eller idealist? Materialist. På alle måter.
4. Plikt- eller konsekvensetikk i politikken? Som en skarve bygningsarbeider er det ikke lett å være stødig i dette, men det er jo resultatet av en politikk som teller mest, ikke den moralske begrunnelsen. Likevel klarer jeg ikke helt å la være å synes at det er forskjell på bevisst folkemord og det å forårsake hungersnød på grunn av uvitenhet.
5. Politisk oppvakning? Jeg var relativt interessert i politikk på ungdomsskolen (skjønt jeg allerede i 1994, som 11-åring, var jeg mot EU). Men i 1998 ble jeg med i Rød Ungdom fordi de støttet kurdernes væpna kamp for frigjøring. En sen kveldsdiskusjon hos Jokke Netland før Rød Ungdoms sommerleir i 2000 hadde stor betydning for at jeg ble skikkelig kommunist og AKP-medlem.
6. Politisk omveg? Jeg stemte på Arbeiderpartiet i skolevalget i 1997. Jeg syntes anarkismen hadde litt for seg det første året på videregående (1999/2000).
7. Enkeltpersonar som påverka deg mest politisk? Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao :) Ellers har mange personer vært viktige, men jeg vil nevne Jørgen Strickert, Jokke Netland, Marit og Elling.
8. Bok som har påverka deg mest politisk? Vet ikke. Kanskje Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky av Lenin? Den var iallfall ganske gøyal og passe lærerik. Leser for øvrig for lite.
9. Største bresten i ideologien du forfektar? Godt spørsmål. Jeg ville nok ikke forfekta noe jeg visste var en brist, og jeg ser ikke på den kommunistiske ideologien som noe fullendt. Men mange kommunister er teite (som Mao sa).
10. Viktigste politiske enkeltsak? Varierer. Akkurat nå er kampen mot norsk og amerikansk imperialisme svært viktig for meg. Samt å forsøke å få flere til å kjempe mot ei regjering som verken er rød eller grønn.
Guns don't kill people...
Et av de mest latterliggjorte slagordene fra våpenlobbyistene i USA er "Guns don't kill people, people do". For en gangs skyld er jeg langt på vei enig med ytterste høyre i USA. Våpen i seg selv, er ikke en dårlig ting.
Hva hadde skjedd hvis man i USA fratok vanlige folk retten til å ha våpen hjemme? De rike og deres vaktselskaper ville fortsatt hatt våpen. De kriminelle ville nok ikke hatt store problemer med å skaffe seg skyts. Militæret og politiet ville jo selvsagt vært unntatt slike nye regler. Jeg tror våpenbegrensning først og fremst ville gjor fattigfolk og arbeidsfolk våpenløse, mens alle de som ikke burde hatt våpen, fortsatt ville ha det.
I Norge er det flere våpen i forhold til innbyggertall enn de fleste land i verden. Jegere, skyttere i skytterlag og pistolklubber, HV-folk osv. har geværer, AG3 og pistoler hjemme. Likevel er det svært få drap i Norge, sammenlikna med verdensgjennomsnittet. Antall drap har mer å gjøre med sysselsetting, lønn og velferdsnivå, enn antall våpen i omløp.
Våpen er en kilde til makt. Verdens herskerklasse og deres stater styrer med våpen i hånd. Jeg tror at bare det arbeidende folket kan frigjøre Norge og verden fra det kapitalistiske voldsregimet. Og da er det kurrant om flere enn herskerne og de kriminelle har tilgang på gønnere.
Stopp tjenestedirektivet
EU jobber nå med et direktiv som skal forsterke en av de fire frihetene (fri flyt av varer, kapital, arbeidskraft og tjenester) som EU bygger på. De vil fremme den frie flyten av tjenester over landegrensene i EU/EØS.
EU sitt strategiske mål har alltid vært gjøre Europa til en imperialistisk maktfaktor. Allerede for 100 år siden skreiv Lenin at et forent Europa under kapitalismen, ville bety å styrke Europeisk kapital i kamp mot andre imperialister (som USA og Japan) og slå ned arbeiderbevegelsen internt i EU. (Les mer i hans artikkel på tjen-folket.no)
Nå kommer tjenestedirektivet, som skal fjerne hindre for den frie flyten av tjenester. Det henger selvsagt også sammen med fri flyt av arbeidskraft. EU har hatt problemer med å oppfylle denne friheten, fordi arbeidsfolk har vært lite mobile i EU. Med flere østeuropeiske land sin inntreden i EU, har dette endret seg en del. Nå skal tjenestedirektivet fjerne flere hindre.
Jeg er ikke mot at folk skal kunne flytte på seg. I dag er det f.eks. alt for vanskelig for folk som ikke er hvite å komme til land i Europa og ikke minst skape seg en framtid. Men jeg er sterkt mot EUs måte å flytte på folk av følgende grunner: 1) EUs mål er å flytte folk på kapitalens premisser. Når arbeidskrafta trengs i Norge skal den flyte dit, når den trengs i Portugal skal den flyte dit. Dette vil ikke bety at folk reiser frivillig, men at de reiser fordi de må. De rykkes vekk fra sine sosiale og kulturelle nettverk og gjøres til annenrangs arbeidskraft i andre land. 2) EU vil bruke forflytting av mennesker og vår arbeidskraft som en brekkstang for å presse ned lønninger og fjerne sosiale ordninger. De vil ned på et minste felles multiplum, noe alle arbeidsfolk vil tape på. 3) Dette er en oppskrift for sosial dumping og fagforeningsknusing. De vil svekke folk sine rettigheter og folk sine muligheter til å sloss mot kapitalen.
Attac Norge har laget en nettside mot tjenestedirektivet. Ta en titt på stopptjenestedirektivet.no
Husk Eugene
Den 7. september døde Eugene Ejike Obiora da han ble pågrepet av politiet i sosialkontoret på østsida av Trondheim. De ansatte på kontoret tilkalte politiet fordi Obiora ble forbanna da sosialkontoret ikke kunne hjelpe han.
Vitneuttalelser sier at politimennene var svært brutale i arrestasjonen av Obiora. De tok kvelertak, stripset hendene hans, kasta han i asfalten, dro han ned trappene. Det endte med at Obiora døde. Og Trondheim politikammer tok ikke engang de ansvarlige mennene ut av tjeneste.
Vi må huske denne saken. Vi må holde den friskt i minne, fordi den på tragisk vis illustrerer hvordan systemet knuser enkeltindivider.
Ville Obiora dødd om han ikke måtte gå på sosialen? Ville han dødd om han ikke var svart? Alt tyder på at hvis Eugene Ejike Obiora var en hvit mann, i fast arbeid, ville han aldri blitt kvalt av politiet. Og HVIS det likevel skjedde, ville politimennene blitt suspendert. Hvis ikke hadde det blitt hett rundt politiets og politikernes ører.
Vi var mange som møttes, noen dager etter den dødbringende pågripelsen, for å demonstrere utafor politistasjonen. Vi gikk i fakkeltog. Mange gråt, mange var forbanna. Det var ikke "the usual suspects, de som ofte går i demonstrasjonstog. Mesteparten av den såkalte "venstresida" (SV, Ap og slikt) holdt seg unna. Men vi var en et par håndfuller RVere og AKPere der. Sammen med aktivister fra nettverk mot statlig rasisme, UFFA, De Grønne og enkelte andre politiske aktivister utgjorde vi et mindretall.
Det store flertallet av en demonstrasjon på over 400 folk, var "ikke-vestlige invandrere" (for det meste afrikanskætta). En stor andel var også hip-hopere og andre ungdommer med dårlige erfaringer med politiet. noen kjente Obiora, men mange var der fordi de kjenner politiet. De kjenner systemet og de veit hvordan det er å bli kvalt litt, hver eneste dag, av et rasistisk og kapitalistisk system.
Vi skal huske Obioras død. Vi skal huske at politiet ikke suspenderte de ansvarlige. Vi skal huske at SV- varaordføreren, AP og andre politikere støtta politiet uforbeholdent og forsøkte å sabotere markeringen foran politistasjonen.
Men vi skal også huske samholdet, sinnet og sorgen foran politistasjonen, en mørk kveld i september. De følelsene lever videre, og vi skal vise dem igjen. Snart.
En hån 2
Brage Aronsen har tilkjennegitt at han er en av de som en uke i juli hånet en stakkars journalist for at han skrev korrekt bokmål. Han har angrepet meg på det groveste i sin blogg "tumleplassen", som åpenbart er en tumleplass også for språklig revisjonisme.
Brage innrømmer sin innkompetanse men hevder dette er et politisk spørsmål om "demokratisk" språklinje. Han går, med ordet "demokrati" på sin fane (sannsynligvis feilstavet), til angrep på språknormering i sin alminnelighet. "La folk skrive som de vil!" skriker Brage, fra sitt imaginære elfenbenstårn.
Jeg er demokrat, men først og fremst er jeg kommunist. En kommunist setter det internasjonale proletariatets interesser først, før liberale "verdier" og anarkistisk pluralisme. En fullstendig oppløsning av språknormen vil gjøre skriftspråket mindre tilgjengelig, både for den jevne norske arbeider, og våre nye landsmenn og -kvinner, som skal lære dette språket. Skal kamerat Fatima lære å "skrive som hun vil"?
Brages anarkistiske og liberalistiske tilnærming til det skrevne ord, ville i praksis, om det ble påtvunget samfunnet, gjøre språket og media enda mer utilgjengelig for arbeiderklassen og en rekke segmenter av det norske folket. I klartekst en forsterking av det ideologiske, politiske og miltære diktaturet til borgerskapet.
Vedlegg (fra ordbok.no):
BOKMÅL: hån -en (lty) uttrykk for forakt, ringeakt filmen er en h- mot vårt fedreland / h- og spott
NYNORSK: hån m1 (lty hon) spott, spit, hæding, vanvørdnad avvise ein med h- / utsegna er ein h- mot alle.
EN hån!
Etter en røslig frokost med både egg og beiken, andre dag på hytta på Hvaler, leste en av hyttekameratene høyt fra Aftenposten Aften. En journalist brukte uttrykket "en hån" og dette ble gjenstand for heftig diskusjon. Noen (husker ikke akkurat hvem) lo av dårlig sommervikarjournalistikk. Ifølge vedkommende besserwisser heter det nemlig "ETT hån" ikke "EN hån". Undertegnede tok journalisten kraftfullt i forsvar. Jeg var hellig overbevist om at "EN hån" var fullstendig korrekt. Jeg har utallige ganger gått til angrep på ikke bare EN, men mange hån mot arbeiderklassen, folket, grunnloven, folkeretten, kvinner, fattigfolk, innvandrere, bilister, kommunismen, revolusjonen, ytringsfriheten, menneskerettighetene osv.
Diskusjonen utartet, og til min store overraskelse var jeg alene (!) om å forsvare denne korrekte språlinjen. Av ni (og etterhvert flere!) hytteturister, var jeg ensom om å fordømme bruket av "ETT" foran "hån". Isolert som vi var, kunne vi ikke sjekke ordbok e.l., men i fortvilelse sendte jeg melding til tre intelektuelle kamerater. Tea (litteraturstudent) og Jan Erik (språkstudent) støttet meg, mens en kjønn- og likestillingstudent med nordnorske aner hellet mot "ETT" (noe tvilende). To trønderske kamerater jeg snakket med på telefon regelrett lo av min påstand om at det heter "EN hån".
På lørdag hadde dataprogrammerer Wilhelm kommet til hytta med sin usedvanlig lekre Sony Ericson med nettleser. Han støttet også "ETT hån", men var så høflig å sjekke ordlista på internett. Og skulle du sett *laaaaaaaaaaaaaaaaaang fanfare med påfølgende trommevirvel og symbalrunking* den korrekte skrivemåten er EN hån! Ikke ETT hån, men EN hån! EN hån!
Denne historien er full av lærdommer. Å ha flertallet mot seg, betyr ikke at man tar feil. Mao hadde rett i at kommunister kan være dumme (og barnslige). Hvis man bare hakker lenge nok på et fjell (i denne historien et fjell av språklig inkompetanse) kommer tilslutt utviklingen og vitenskapen til unnsetning og fjerner fjellet, som et svensk tigerskott pulveriserer et pølsebrød hvis man tenner lunten og lar den erstatte pølsen.
Jeg er en dårlig taper, ingen tvil om det. Men til gjengjeld er jeg også en forferdelig kjip vinner. ;)
PS: Alle angrende syndere oppfordres til å gjøre offentlig selvkritikk på denne bloggen.
Årets siste
ferietur går av stabelen i kveld. Skal kjøre til hyttetur på ærverdige Hvaler. Mellom Fredrikstad og Strömstad. Ja, der hvor alle rikingene har hytter. Blir sjov!
Hva er et riktigst fokus i feministisk kamp?
Når kjønnsroller blir det sentrale framfor patriarkalske maktstrukturer, vil det åpne for at menn som kjønn kan framstilles som offer framfor herskere.
Jeg mener Rød Ungdom har vridd sitt feministiske fokus fra økonomiske fordeler og familien som mannens maktbaser og over på først og fremst kjønnsrollene. Det fører til et umarxistisk syn på kvinneundertrykking og individualisering av problemene knyttet til patriarkatet. Fokus flyttes fra overbygning til basis.
Det har blitt hevdet at kvinner er likestilt i basis, fordi lovene likestiller menn og kvinner, og at dette er et stort paradoks for oss feminister. Da står vi tilsynelatende igjen med kun kjønnsrollene å endre på. Men lover er også en del av overbygningen og lovene alene kan ikke endre basis dramatisk. I dag hersker borgerskapet på grunnlag av kapitalisme, imperialisme, kvinneundertrykking og rasisme. Det er et sammenfiltret og sammenhengende system som sikrer den overveiende hvite og mannlige delen av den vestlige overklassen sitt grep om Verdenssamfunnet.
Det er ikke feil av feminister å føre ideologisk kamp eller kamp om lover og regler. Men kjernen i kvinneundertrykkinga er menns relativt større økonomiske makt, og, delvis gjennom den foran nevnte, maktposisjon i familien. Menns gjennomsnittlige fysiske overtak og machokulturen øker denne makten. Dette er strukturer det er umulig å fjerne med god vilje. Uansett hvor revolusjonær og feministisk man er som individ, vil revolusjonære menn i gjennomsnitt ha mer makt enn gjennomsnittskvinnen. Det kan man verken tenke eller føle seg ut av.
Det kan sammenliknes med imperialismen, hvor hvite vestlige arbeidere ikke kan solidarisere seg ut av det faktum at vi delvis vinner fordeler på bekostning av den fattigere og mer utarmede arbeider- og bondeklassen i den tredje verden. Likheten er slående og krever at fokuset rettes mot grunnlaget for undertrykkinga. Dets vesen framfor framtredelsesformen. Og det tror jeg kun kommunister er i stand til å gjøre fullt ut.
Maoistenes analyse av Sri-Lanka
For de veldig spesielt interesserte:
Tasks of the Maoist revolutionaries in Sri Lanka
Sri Lanka is simmering with un-resolvable class and national contradictions and caught up in a spiral of organic political crisis. It is being held together by a fractured and defunct feudal-colonial / comprador-bureaucratic state propped up by world imperialism. The so-called “peace process” is in crisis. It is held together by a fragile cease-fire. The “peace process” has resulted only in facilitating direct foreign penetration into the lifelines of the island- politically, economically and strategically more than ever before. The US has entered into the “Acquisition and Cross-Servicing Agreement” with the Sri Lankan state, which provides it with free access to all land, sea and air military facilities. It is training and modernizing the armed forces on a new level, including the intelligence services. India has gained access to the strategic oil tank facilities in the Trincomalee harbor. The CIA, MOSSAD and RAW are having a field day all over the island! The World Bank and the IMF has sunk their fangs even more deeply into the economy. The people face a spiraling cost of living. They have no hope for the future. Extremists, racists, and fascists have gained access to state power. The fractured ruling class plays a deadly game of chess to grab state power, while the Tamil nation- and the people- bled by two decades of war, is held hostage. The people pay the price for the politics of a blood-drenched, genocidal, fascist-terrorist feudal-colonial state enforced by a parasitic, corrupt and defunct ruling class, propped up by world imperialism.
The foremost duty of the Maoist revolutionaries is to forge their conscious and principled unity to rebuild the Ceylon Communist Party –Maoist, on the solid foundations of Marxism-Leninism-Maoism. A party of a new type, a genuine vanguard revolutionary Maoist Communist Party must be built by destroying a deeply entrenched revisionist- economist past. It must be built on the basis of forging the most advanced scientific proletarian revolutionary theory, line, program, strategy and plan in accordance with the concrete conditions of the Lankan revolution. This is to be done through the course of deepening revolutionary practice in advancing the class struggle and building the organizational unity, strength, discipline and fighting capacity of the proletariat, in unity with the oppressed masses and nationalities. This has proven to be a tortuous task. There are many barricades to overcome: The task has been compounded by repeated desertion, capitulation and splits internally. By the destruction caused by the terrorist insurgencies of the Revisionist/Social-Fascists and the crass betrayals of the Parliamentary revisionists. By the over-determination of the National Question and the dominance of the bourgeois ideology and politics of chauvinism and nationalism. By the lure of the illusions of the open–market economy, accompanied by the virulent, anti-Communist, narcissistic ideological onslaught of imperialism. The chief subjective factor, however, has been the inability to forge a vanguard of genuine Maoist revolutionaries to undertake the task of rebuilding the party. Yet, those who have steeled themselves in struggle and who continue to have un-shaking faith in the masses, in world revolution and in MLM shall continue their efforts towards building the party. They will do so in order to advance the Lankan revolution in the context of hastening the world revolution and the worldwide victory of Communism.
Ceylon Communist Party- Maoist
Hvem er våre venner - global intifada!
I en tidligere post har jeg skrevet litt om hvem som er fienden (http://fuglemsmo.blogspot.com/2006/07/hvem-er-fienden.html). Men hvem er våre venner?
- Vi (kommunister altså) er for kommunismen = klasseløst samfunn, fred og frihet for hele menneskeheten.
- Bare arbeiderklassen alliert med resten av folket (altså alle minus fienden og deres allierte) kan skape dette samfunnet gjennom bevisst valg av kommunistisk styresett.
- Kun gjennom revolusjon, gjennom kamp, gjennom å utfordre imperialismen og kapitalismen politisk og militært, kan vi fjerne borgerskapet fra makten.
For å illustrere:
I dag er den sionistisk-imperialistiske krigsmaskinen igjen løs i Midt-Østen. Brennpunktet for folkets kamp mot imperialismen står akkurat nå i sør-libanon. Våre venner er de som ikke gir opp, de som kjemper, de som står imot, de som viser vei.
Hizbollahs raketter er folkets raketter, de er våre raketter. Hizbollahs kamp mot sioniststaten, på tross av Hizbollahs religiøse konservativisme og reaksjonære og føydale trekk, viser vei for alle som vil avskaffe imperialismen.
I dag er antiimperialisme = støtte til Hizbollah og det libanesiske og palestinske folket. Hvorfor støtte Hizbollah når man ikke er enig med Hizbollahs maksimumsprogram, selv om man ikke er for islamistisk politikk? Fordi de kjemper. Så lett er det. De kjemper en rettferdig kamp, med riktige midler. Væpnet imperialisme må møtes med væpnet antiimperialisme.
Frihet for Palestina!
Seier til den palestinske og libanesiske motstanden!
Global intifada!