Blogg: august 2006
En hån 2
Brage Aronsen har tilkjennegitt at han er en av de som en uke i juli hånet en stakkars journalist for at han skrev korrekt bokmål. Han har angrepet meg på det groveste i sin blogg "tumleplassen", som åpenbart er en tumleplass også for språklig revisjonisme.
Brage innrømmer sin innkompetanse men hevder dette er et politisk spørsmål om "demokratisk" språklinje. Han går, med ordet "demokrati" på sin fane (sannsynligvis feilstavet), til angrep på språknormering i sin alminnelighet. "La folk skrive som de vil!" skriker Brage, fra sitt imaginære elfenbenstårn.
Jeg er demokrat, men først og fremst er jeg kommunist. En kommunist setter det internasjonale proletariatets interesser først, før liberale "verdier" og anarkistisk pluralisme. En fullstendig oppløsning av språknormen vil gjøre skriftspråket mindre tilgjengelig, både for den jevne norske arbeider, og våre nye landsmenn og -kvinner, som skal lære dette språket. Skal kamerat Fatima lære å "skrive som hun vil"?
Brages anarkistiske og liberalistiske tilnærming til det skrevne ord, ville i praksis, om det ble påtvunget samfunnet, gjøre språket og media enda mer utilgjengelig for arbeiderklassen og en rekke segmenter av det norske folket. I klartekst en forsterking av det ideologiske, politiske og miltære diktaturet til borgerskapet.
Vedlegg (fra ordbok.no):
BOKMÅL: hån -en (lty) uttrykk for forakt, ringeakt filmen er en h- mot vårt fedreland / h- og spott
NYNORSK: hån m1 (lty hon) spott, spit, hæding, vanvørdnad avvise ein med h- / utsegna er ein h- mot alle.
EN hån!
Etter en røslig frokost med både egg og beiken, andre dag på hytta på Hvaler, leste en av hyttekameratene høyt fra Aftenposten Aften. En journalist brukte uttrykket "en hån" og dette ble gjenstand for heftig diskusjon. Noen (husker ikke akkurat hvem) lo av dårlig sommervikarjournalistikk. Ifølge vedkommende besserwisser heter det nemlig "ETT hån" ikke "EN hån". Undertegnede tok journalisten kraftfullt i forsvar. Jeg var hellig overbevist om at "EN hån" var fullstendig korrekt. Jeg har utallige ganger gått til angrep på ikke bare EN, men mange hån mot arbeiderklassen, folket, grunnloven, folkeretten, kvinner, fattigfolk, innvandrere, bilister, kommunismen, revolusjonen, ytringsfriheten, menneskerettighetene osv.
Diskusjonen utartet, og til min store overraskelse var jeg alene (!) om å forsvare denne korrekte språlinjen. Av ni (og etterhvert flere!) hytteturister, var jeg ensom om å fordømme bruket av "ETT" foran "hån". Isolert som vi var, kunne vi ikke sjekke ordbok e.l., men i fortvilelse sendte jeg melding til tre intelektuelle kamerater. Tea (litteraturstudent) og Jan Erik (språkstudent) støttet meg, mens en kjønn- og likestillingstudent med nordnorske aner hellet mot "ETT" (noe tvilende). To trønderske kamerater jeg snakket med på telefon regelrett lo av min påstand om at det heter "EN hån".
På lørdag hadde dataprogrammerer Wilhelm kommet til hytta med sin usedvanlig lekre Sony Ericson med nettleser. Han støttet også "ETT hån", men var så høflig å sjekke ordlista på internett. Og skulle du sett *laaaaaaaaaaaaaaaaaang fanfare med påfølgende trommevirvel og symbalrunking* den korrekte skrivemåten er EN hån! Ikke ETT hån, men EN hån! EN hån!
Denne historien er full av lærdommer. Å ha flertallet mot seg, betyr ikke at man tar feil. Mao hadde rett i at kommunister kan være dumme (og barnslige). Hvis man bare hakker lenge nok på et fjell (i denne historien et fjell av språklig inkompetanse) kommer tilslutt utviklingen og vitenskapen til unnsetning og fjerner fjellet, som et svensk tigerskott pulveriserer et pølsebrød hvis man tenner lunten og lar den erstatte pølsen.
Jeg er en dårlig taper, ingen tvil om det. Men til gjengjeld er jeg også en forferdelig kjip vinner. ;)
PS: Alle angrende syndere oppfordres til å gjøre offentlig selvkritikk på denne bloggen.
Årets siste
ferietur går av stabelen i kveld. Skal kjøre til hyttetur på ærverdige Hvaler. Mellom Fredrikstad og Strömstad. Ja, der hvor alle rikingene har hytter. Blir sjov!
Hva er et riktigst fokus i feministisk kamp?
Når kjønnsroller blir det sentrale framfor patriarkalske maktstrukturer, vil det åpne for at menn som kjønn kan framstilles som offer framfor herskere.
Jeg mener Rød Ungdom har vridd sitt feministiske fokus fra økonomiske fordeler og familien som mannens maktbaser og over på først og fremst kjønnsrollene. Det fører til et umarxistisk syn på kvinneundertrykking og individualisering av problemene knyttet til patriarkatet. Fokus flyttes fra overbygning til basis.
Det har blitt hevdet at kvinner er likestilt i basis, fordi lovene likestiller menn og kvinner, og at dette er et stort paradoks for oss feminister. Da står vi tilsynelatende igjen med kun kjønnsrollene å endre på. Men lover er også en del av overbygningen og lovene alene kan ikke endre basis dramatisk. I dag hersker borgerskapet på grunnlag av kapitalisme, imperialisme, kvinneundertrykking og rasisme. Det er et sammenfiltret og sammenhengende system som sikrer den overveiende hvite og mannlige delen av den vestlige overklassen sitt grep om Verdenssamfunnet.
Det er ikke feil av feminister å føre ideologisk kamp eller kamp om lover og regler. Men kjernen i kvinneundertrykkinga er menns relativt større økonomiske makt, og, delvis gjennom den foran nevnte, maktposisjon i familien. Menns gjennomsnittlige fysiske overtak og machokulturen øker denne makten. Dette er strukturer det er umulig å fjerne med god vilje. Uansett hvor revolusjonær og feministisk man er som individ, vil revolusjonære menn i gjennomsnitt ha mer makt enn gjennomsnittskvinnen. Det kan man verken tenke eller føle seg ut av.
Det kan sammenliknes med imperialismen, hvor hvite vestlige arbeidere ikke kan solidarisere seg ut av det faktum at vi delvis vinner fordeler på bekostning av den fattigere og mer utarmede arbeider- og bondeklassen i den tredje verden. Likheten er slående og krever at fokuset rettes mot grunnlaget for undertrykkinga. Dets vesen framfor framtredelsesformen. Og det tror jeg kun kommunister er i stand til å gjøre fullt ut.
Maoistenes analyse av Sri-Lanka
For de veldig spesielt interesserte:
Tasks of the Maoist revolutionaries in Sri Lanka
Sri Lanka is simmering with un-resolvable class and national contradictions and caught up in a spiral of organic political crisis. It is being held together by a fractured and defunct feudal-colonial / comprador-bureaucratic state propped up by world imperialism. The so-called “peace process” is in crisis. It is held together by a fragile cease-fire. The “peace process” has resulted only in facilitating direct foreign penetration into the lifelines of the island- politically, economically and strategically more than ever before. The US has entered into the “Acquisition and Cross-Servicing Agreement” with the Sri Lankan state, which provides it with free access to all land, sea and air military facilities. It is training and modernizing the armed forces on a new level, including the intelligence services. India has gained access to the strategic oil tank facilities in the Trincomalee harbor. The CIA, MOSSAD and RAW are having a field day all over the island! The World Bank and the IMF has sunk their fangs even more deeply into the economy. The people face a spiraling cost of living. They have no hope for the future. Extremists, racists, and fascists have gained access to state power. The fractured ruling class plays a deadly game of chess to grab state power, while the Tamil nation- and the people- bled by two decades of war, is held hostage. The people pay the price for the politics of a blood-drenched, genocidal, fascist-terrorist feudal-colonial state enforced by a parasitic, corrupt and defunct ruling class, propped up by world imperialism.
The foremost duty of the Maoist revolutionaries is to forge their conscious and principled unity to rebuild the Ceylon Communist Party –Maoist, on the solid foundations of Marxism-Leninism-Maoism. A party of a new type, a genuine vanguard revolutionary Maoist Communist Party must be built by destroying a deeply entrenched revisionist- economist past. It must be built on the basis of forging the most advanced scientific proletarian revolutionary theory, line, program, strategy and plan in accordance with the concrete conditions of the Lankan revolution. This is to be done through the course of deepening revolutionary practice in advancing the class struggle and building the organizational unity, strength, discipline and fighting capacity of the proletariat, in unity with the oppressed masses and nationalities. This has proven to be a tortuous task. There are many barricades to overcome: The task has been compounded by repeated desertion, capitulation and splits internally. By the destruction caused by the terrorist insurgencies of the Revisionist/Social-Fascists and the crass betrayals of the Parliamentary revisionists. By the over-determination of the National Question and the dominance of the bourgeois ideology and politics of chauvinism and nationalism. By the lure of the illusions of the open–market economy, accompanied by the virulent, anti-Communist, narcissistic ideological onslaught of imperialism. The chief subjective factor, however, has been the inability to forge a vanguard of genuine Maoist revolutionaries to undertake the task of rebuilding the party. Yet, those who have steeled themselves in struggle and who continue to have un-shaking faith in the masses, in world revolution and in MLM shall continue their efforts towards building the party. They will do so in order to advance the Lankan revolution in the context of hastening the world revolution and the worldwide victory of Communism.
Ceylon Communist Party- Maoist