Husk Eugene
Den 7. september døde Eugene Ejike Obiora da han ble pågrepet av politiet i sosialkontoret på østsida av Trondheim. De ansatte på kontoret tilkalte politiet fordi Obiora ble forbanna da sosialkontoret ikke kunne hjelpe han.
Vitneuttalelser sier at politimennene var svært brutale i arrestasjonen av Obiora. De tok kvelertak, stripset hendene hans, kasta han i asfalten, dro han ned trappene. Det endte med at Obiora døde. Og Trondheim politikammer tok ikke engang de ansvarlige mennene ut av tjeneste.
Vi må huske denne saken. Vi må holde den friskt i minne, fordi den på tragisk vis illustrerer hvordan systemet knuser enkeltindivider.
Ville Obiora dødd om han ikke måtte gå på sosialen? Ville han dødd om han ikke var svart? Alt tyder på at hvis Eugene Ejike Obiora var en hvit mann, i fast arbeid, ville han aldri blitt kvalt av politiet. Og HVIS det likevel skjedde, ville politimennene blitt suspendert. Hvis ikke hadde det blitt hett rundt politiets og politikernes ører.
Vi var mange som møttes, noen dager etter den dødbringende pågripelsen, for å demonstrere utafor politistasjonen. Vi gikk i fakkeltog. Mange gråt, mange var forbanna. Det var ikke "the usual suspects, de som ofte går i demonstrasjonstog. Mesteparten av den såkalte "venstresida" (SV, Ap og slikt) holdt seg unna. Men vi var en et par håndfuller RVere og AKPere der. Sammen med aktivister fra nettverk mot statlig rasisme, UFFA, De Grønne og enkelte andre politiske aktivister utgjorde vi et mindretall.
Det store flertallet av en demonstrasjon på over 400 folk, var "ikke-vestlige invandrere" (for det meste afrikanskætta). En stor andel var også hip-hopere og andre ungdommer med dårlige erfaringer med politiet. noen kjente Obiora, men mange var der fordi de kjenner politiet. De kjenner systemet og de veit hvordan det er å bli kvalt litt, hver eneste dag, av et rasistisk og kapitalistisk system.
Vi skal huske Obioras død. Vi skal huske at politiet ikke suspenderte de ansvarlige. Vi skal huske at SV- varaordføreren, AP og andre politikere støtta politiet uforbeholdent og forsøkte å sabotere markeringen foran politistasjonen.
Men vi skal også huske samholdet, sinnet og sorgen foran politistasjonen, en mørk kveld i september. De følelsene lever videre, og vi skal vise dem igjen. Snart.