Blogg: desember 2006
Æ e mot!
En gjeng avdanka politikere og andre priviligerte mennesker i Trondheim har jobbet iherdig for å få OL til Trondheim. Slagordet deres er "Æ e me'". Jeg vet ikke hvor mange penger de hittil har brukt på å lansere Trondheim som OL-by, men jeg er ikke i tvil om at dette er en vanvittig ødsling med ressurser som potensielt kunne vært brukt på noe fornuftig.
Alt tyder på at et av de viktigste drivkreftene i dette sinnsyke prosjektet, er enkelte høytstående trønderes trang til å få navnene sine i historiebøker, eller i det minste i avisene. Langt viktigere enn å "fremme Trondheim" er det nok å fremme seg selv og sine velbeslåtte venners interesser.
Et OL i Trondheim vil koste regionen enorme summer. Milliarder vil øses ut, på idrettsanlegg og infrastruktur. Det vil bli et voldsomt press på hoteller og restauranter. Erfaringer fra mange OL-byer er at alt pratet i forkant om turistinntekter i framtida, er tomme løfter. Los Angeles sliter fortsatt med regningene fra OL der i gården på 80-tallet.
Vi trenger ikke dette pengesluket i Trondheim. Og vi trenger ikke den ekkelt påtatte patriotismen fra byens besteborgere. Sanne bypatrioter må avvise hele OL-sirkuset til Marvin Wiseth og resten av parasittene som lever på oss. Skriv under oppropet "Æ e mot" på http://www.aeemot.com.
Replikkveksling med Herning
I en liten diskusjon på nettsida til Audun Herning spør Herning hvor RV har hatt innflytelse SOM PARTI. Jeg svarer:
Hvor RV (og resten av vår bevegelse) har hatt innflytelse? Hvor vi har vært viktige?
Pensjonskampen, sjukehuskampen, EU-kampen, kampen mot krig og okkupasjon i Afghanistan og Irak, kampen mot porno, for krisesentre, for velferdsstaten osv. osv.
Og i motsetning til SV har vi ikke svikta noen av disse kampene.
Touché - eller no sånt.
AUDUN H. SVARTE: Jeg lurte ikke på hva partimedlemmene hadde jobba med, men hvor partiet som parti har hatt avgjørende innflytelse.
MEG IGJEN: Uten RV og AKP som partier, hadde det vært noen pensjonskamp? Uten oss, hadde det vært en nasjonal sjukehusaksjon? Uten oss, hadde man vunnet EU-kampen? Hvor hadde motstanden mot okkupasjonene i Irak og Afghanistan vært, uten RV og AKP? Hadde vi hatt Kvinnefronten og Ottar uten oss? Hadde man hatt Krisesenterbevegelsen - uten oss og Kvinnefronten og Ottar? Hva hadde LO i Trondheim betydd uten AKP og RV? Trondheimskonferansen? Lista er lang, og Audun kan sikkert påstå at alt dette hadde vært i full sving, selv om AKP og RV aldri var oppstått. Men da lurer du deg selv…
AKP og RV er ikke navnene. Vi er mennesker som inngår i politiske kollektiver i en politisk bevegelse som representerer bruddet med det systemlojale og revisjonistiske. En bevegelse med en utenomparlamentarisk orientering og en linje for kamp mot staten og kapitalen. Denne retningen kunne nok fått andre politiske uttrykk, andre bokstavkombinasjoner, men å late som den ikke har hatt betydning i det norske samfunnet er å se vekk fra virkeligheten i sin argumentasjon.
Det er tydelig kun politisk motivert. Selvsagt har uttalt revolusjonære medlemmer av SV et stort behov for å legitimere sitt valg av parti. En revolusjonær som velger SV framfor RV har det virkelige forklaringsproblemet, ikke oss revolusjonære som faktisk jobber i revolusjonære partier.
Nytt parti
Den 11. desember ble Revolutionary Communist Party stiftet i Canada. De bygger på marxismen-leninismen-maoismen og støtter den internasjonale MLM-organisasjonen Revolutionary Internationalist Movement.
Her står det mer: aworldtowin.org. Jeg merket meg spesielt dette i teksten: \" the women and men Congress participants began by observing a minute of silence in memory of those who gave their lives for the cause of communism and who fell in combat since the holding of the first congress of the RCP(oc) three years ago. Notable among them are our two young comrades from the Mont-Laurier region in Quebec, “Bridge” and “Montevarius”, who lost their lives in the spring of 2004 in a tragic accident while carrying out political work the organization had assigned to them,\" Spennende...
Lett som en fjær
Mange raddisbloggere har skrevet en snutt om Pinochets død. Lettpåvirkelig som jeg er vil jeg også benytte anledningen til å feire.
Mao sa i en talen "I folkets tjeneste" i 1944: "En død i kamp for folkets interesser er vektigere enn Tai-fjellet, men å arbeide for fascistene og dø for undertrykkerne og utbytterne veier mindre enn en fjær."
Pinochets død veier det samme som ei fjær, og det er ingen skam å feire. Samtidig skal vi ikke glemme de feige regjeringene i Chile etter Pinochet-diktaturet, som ikke har rettsfofulgt han, og som har latt ham leve sine siste dager i sus og dus.
De lot han også få en millitær begravelse med en verdighet slakteren ikke fortjente...
Herning går i Solheims fotefar
Audun Herning, tidligere leder av Sosialistisk Ungdom (SVs ungdomsorganisasjon), kritiserer RU-leder Mimir Kristjansson for ”radikalisme”. (se herning.no) Han sier at Mimirs kritikk av SV i regjering ligger til venstre for den politikken Lenin sto for. For de som ikke er helt stø på sin Lenin, så skreiv han ei bok i 1920 som heter ”Radikalismen – kommunismens barnesjukdom”. Den kritiserer såkalte venstrekommunister som er mot å jobbe i høyrevridde fagforeninger, mot å stille til valg og mot kompromisser. Herning mener Mimir er radikalist, og da er det nærliggende å tro at han ser på seg sjøl som en god leninist. Jeg husker jeg leste i et hefte fra 80-tallet hvor Erik Solheim mente at AKP(ml) var til høyre for SV pga av sin ”nasjonalisme”. Han påberopte seg også støtte fra Lenin (død i 1924), så Herning går i store SV-navn sine fotspor. Jeg mener Herning er langt ute på viddene, uten vindjakke, og forsøker å holde varmen ved å flakse febrilsk med armene. Det er ingenting ”leninistisk” ved dagens SV (eller SU), og det tror jeg Kristin Halvorsen er meget fornøyd med.
Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av de konkrete forholda. Og det er der Herning bommer så stygt. Argumentasjonen hans er at når Lenin i 1920 skriver ”Å forsøke å omgå denne vansken ved å hoppe over den vanskelige oppgave å utnytte de reaksjonære parlamenter i revolusjonært øyemed, det er bare barnestreker”, er det god retorikk for SVs deltagelse i regjering med AP. Så langt er det sludder. AP er et Privatiserings- og Krigsparti. Et parti som har delprivatisert Statoil og Telenor, privatisert, fondert og kuttet i pensjonene våre. De er et parti som trener landssvikersoldater fra Irak, sender bombefly til Afghanistan og boikotter Hamas. De er et parti som står i spissen for en inhuman flyktninge- og asylpolitikk. Det er den konkrete analysa av det norske sosialdemokratiet. Hvordan et regjeringssamarbeid med disse, hvordan det å svelge selv de største kameler (gasskraft, flyktinger, pensjoner), kan være ”å utnytte (…) parlamenter i revolusjonær øyemed”, er for meg en gåte.
Herning skriver: ”Klassekampen er i dag ikke en åpen utilslørt kamp, det er primært en kamp om politisk hegemoni. I en sånn situasjon er regjeringsdeltagelse både en velsignelse og en forbannelse. En velsignelse i den forstand at vi flytter debattene mange mil. I stedet for at den politiske debatten står om det er FrP eller AP som skal påvirke forslag fra Høyre er nå debatten flyttet til venstre.” I den forstand at klassekampen ikke foregår med våpen, er den ikke en ”åpen kamp”. Norge er et fredelig land, og vi er ikke direkte truet av fascisme eller krig. Da kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan kampen om politisk hegemoni, blir styrka av at revolusjonære blir sugd opp og gjemt vekk i en regjering av folk som kaller seg sosialister, men fører en kapitalistisk og imperialistisk politikk. Du kan ikke sloss om hegemoniet ved å underordne deg den borgerlige ideologien. Du kan ikke utfordre en stat og et system du selv administrerer på borgerlig vis. Jeg er ikke prinsipiell motstander av samarbeid med sosialdemokratiet. På ingen måte. Men samarbeidet må handle om å flytte posisjonene fram, eventuelt å holde stand mot en sterk trussel. Og samarbeidet kan aldri stå i veien for skånselsløs kritikk av kapitalismen og reformismen. Dagens regjering handler ikke om dette. Den handler om å administrere et kapitalistisk statsapparat som, under den samme ledelse som det har vært mesteparten av de siste 50 årene. Og jeg ser ingen offentlig debatt som er flytta til venstre. Derimot ser jeg en SV-leder som kritiserer miljøbevegelse og antikrigsbevegelse og som godtar skatteletter til kapitalister. Debatten er ikke flytta til venstre, men Halvorsen er lenger til høyre enn før.
Herning forklarer om strategi: ”Jeg kjenner ikke til et eneste sosialistisk parti i Europa som står i fare for å få et rent flertall alene. Følgelig må alle, dersom de skal ha en direkte påvirkning, finne en form for samarbeid med sosialdemokratiet.” Det er ingen revolusjonær situasjon i Europa. Og ingen revolusjonære partier gjør det spesielt godt i valg. Men å trekke slutningen at ”direkte påvirkning” handler det som skjer i parlamentet og samarbeid med sosialdemokratiet, er en kortslutning som har lite med verken Lenin eller marxisme å gjøre. Hvis kampen dreier seg om ideologisk hegemoni, må vel ideologisk kamp for et langsiktig mål, settes foran kortsiktige små seire? Hvis det var mulig å oppnå politiske mål gjennom sosialdemokratiet, hvorfor kalle seg revolusjonær? Direkte påvirkning, makt, må vinnes gjennom klassekamp og organisering av folk utafor regjering og Storting. Revolusjonæres oppgave er å lede slike kamper. Det er umulig å lede slike kamper mot Staten, når man selv har finansministeren.
Hvor blåser vinden?
Jeg leste et sted at lederen for det tyske kommunistpartiet MLPD har sagt at det ikke spiller noen rolle hvor vinden blåser fra, bare man setter seilet rett. Det er en fascinerende tanke. Mener man dét, kan man trekke slutningen at revolusjonære partier kan få stor oppslutning i en hvilken som helst situasjon, så lenge de gjør alt på riktig måte. Altså er det vår egen feil hvis vi ikke har stor støtte i befolkninga.
Jeg trur ikke dette er helt rett. Så vidt jeg kan se av historia, må det skje omveltninger i samfunnet for at store deler av arbeiderklassen skal bli revolusjonær. Alle revolusjonære oppsving, revolusjoner og revolusjonsforsøk jeg veit av har skjedd i forbindelse med økonomiske kriser og kriger. En viktig forutsetning har vært bevegelse i samfunnet.
Min foreløpige konklusjon er at det godt kan være uvesentlig fra hvilken retning vinden blåser, men at man ikke kommer særlig langt når det er vindsstille...
Arbeider meg her og der
AKP og RV er partiene til den norske arbeiderklassen. Det er bare det at ganske få av oss (dem) er enig i det (1-2% av de som stemmer, enda mindre av arbeiderklassen…). De fleste mener at Frp eller Arbeiderpartiet er sitt parti. Evt mener de at det ikke finnes noe arbeiderparti. En del i den revolusjonære bevegelsen svinger pisken over sin egen rygg: ”vi er småborgerlige! Vi hører på P2 og leser rare aviser! Det er vår egen skyld at arbeiderklassen ikke vil stemme på oss!” Noen mener at den norske arbeiderklassen har det for bra til å gidde å stemme RV eller bli med i et kommunistparti.
Mulig at det er litt sant i begge disse synspunkta. Men jeg tror ikke at den jevne norske hjelpepleier eller industriarbeider bryr seg om hvilken radiokanal RVere hører mest på. (Selv hører jeg på P3 hver dag på jobb, men så er kanskje ikke jeg så typisk, verken for RVere eller arbeidsfolk…) Jeg tror heller ikke arbeidsfolk har det for bra til å stemme RV. Mange av oss stemmer jo Frp, og Frp syter jo og bærer seg på vegne av folk så det er en fryd å høre. Når Jensen og Hagen setter i gang og blåser sørgemarsjen over sykehus, aldershjem, veier og priser og skatt, er det så en revolusjonær nesten får tårer i øynene. Men når det er sagt, jeg har jo et par ganger fått høre fra kompiser som ikke er kommunister, at folk i Norge har det for bra til å gjøre revolusjon, og dét kan det jo være noe i. Men det skulle jo ikke være så forbanna slitsomt å stemme RV da.
Jeg vil lansere en ny teori. Selv om de fleste arbeidere i Norge er veldig enige med oss i nei til EU, nei til privatisering, ja til arbeidermakt, ja til miljø osv. osv., tror jeg de fleste arbeidere enten A) vet svært lite om RV, og ser ingen grunn til å finne ut mer (det er tross alt mange andre ting å tenke på, som jobb og hus og bil og øl) eller B) er UENIG med oss i at revolusjon og sosialisme er noe særlig lurt. Min teori er dermed at vi enten må overbevise folk gjennom langvarig kamp og være klare til å suge opp all misnøye når det oppstår kriser, ELLER så må vi få folk til å stemme på oss på tross av vårt revolusjonære standpunkt.
På ett eller anna vis må det nye partiet som RV og AKP skal lage (sammen med Rød Ungdom) klare å bli Opposisjonen med stor O. Opposisjonen til staten og kapitalen, som Ap/SV og Frp/Høyre prøver å framstille som to atskilte størrelser. De som sier vi må bli et arbeiderparti har sjølsagt rett, men jeg har enda ikke sett noen god plan.