Kenneth Fuglemsmo

Audun Herning, tidligere leder av Sosialistisk Ungdom (SVs ungdomsorganisasjon), kritiserer RU-leder Mimir Kristjansson for ”radikalisme”. (se herning.no) Han sier at Mimirs kritikk av SV i regjering ligger til venstre for den politikken Lenin sto for. For de som ikke er helt stø på sin Lenin, så skreiv han ei bok i 1920 som heter ”Radikalismen – kommunismens barnesjukdom”. Den kritiserer såkalte venstrekommunister som er mot å jobbe i høyrevridde fagforeninger, mot å stille til valg og mot kompromisser. Herning mener Mimir er radikalist, og da er det nærliggende å tro at han ser på seg sjøl som en god leninist. Jeg husker jeg leste i et hefte fra 80-tallet hvor Erik Solheim mente at AKP(ml) var til høyre for SV pga av sin ”nasjonalisme”. Han påberopte seg også støtte fra Lenin (død i 1924), så Herning går i store SV-navn sine fotspor. Jeg mener Herning er langt ute på viddene, uten vindjakke, og forsøker å holde varmen ved å flakse febrilsk med armene. Det er ingenting ”leninistisk” ved dagens SV (eller SU), og det tror jeg Kristin Halvorsen er meget fornøyd med.

Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av de konkrete forholda. Og det er der Herning bommer så stygt. Argumentasjonen hans er at når Lenin i 1920 skriver ”Å forsøke å omgå denne vansken ved å hoppe over den vanskelige oppgave å utnytte de reaksjonære parlamenter i revolusjonært øyemed, det er bare barnestreker”, er det god retorikk for SVs deltagelse i regjering med AP. Så langt er det sludder. AP er et Privatiserings- og Krigsparti. Et parti som har delprivatisert Statoil og Telenor, privatisert, fondert og kuttet i pensjonene våre. De er et parti som trener landssvikersoldater fra Irak, sender bombefly til Afghanistan og boikotter Hamas. De er et parti som står i spissen for en inhuman flyktninge- og asylpolitikk. Det er den konkrete analysa av det norske sosialdemokratiet. Hvordan et regjeringssamarbeid med disse, hvordan det å svelge selv de største kameler (gasskraft, flyktinger, pensjoner), kan være ”å utnytte (…) parlamenter i revolusjonær øyemed”, er for meg en gåte.

Herning skriver: ”Klassekampen er i dag ikke en åpen utilslørt kamp, det er primært en kamp om politisk hegemoni. I en sånn situasjon er regjeringsdeltagelse både en velsignelse og en forbannelse. En velsignelse i den forstand at vi flytter debattene mange mil. I stedet for at den politiske debatten står om det er FrP eller AP som skal påvirke forslag fra Høyre er nå debatten flyttet til venstre.” I den forstand at klassekampen ikke foregår med våpen, er den ikke en ”åpen kamp”. Norge er et fredelig land, og vi er ikke direkte truet av fascisme eller krig. Da kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan kampen om politisk hegemoni, blir styrka av at revolusjonære blir sugd opp og gjemt vekk i en regjering av folk som kaller seg sosialister, men fører en kapitalistisk og imperialistisk politikk. Du kan ikke sloss om hegemoniet ved å underordne deg den borgerlige ideologien. Du kan ikke utfordre en stat og et system du selv administrerer på borgerlig vis. Jeg er ikke prinsipiell motstander av samarbeid med sosialdemokratiet. På ingen måte. Men samarbeidet må handle om å flytte posisjonene fram, eventuelt å holde stand mot en sterk trussel. Og samarbeidet kan aldri stå i veien for skånselsløs kritikk av kapitalismen og reformismen. Dagens regjering handler ikke om dette. Den handler om å administrere et kapitalistisk statsapparat som, under den samme ledelse som det har vært mesteparten av de siste 50 årene. Og jeg ser ingen offentlig debatt som er flytta til venstre. Derimot ser jeg en SV-leder som kritiserer miljøbevegelse og antikrigsbevegelse og som godtar skatteletter til kapitalister. Debatten er ikke flytta til venstre, men Halvorsen er lenger til høyre enn før.

Herning forklarer om strategi: ”Jeg kjenner ikke til et eneste sosialistisk parti i Europa som står i fare for å få et rent flertall alene. Følgelig må alle, dersom de skal ha en direkte påvirkning, finne en form for samarbeid med sosialdemokratiet.” Det er ingen revolusjonær situasjon i Europa. Og ingen revolusjonære partier gjør det spesielt godt i valg. Men å trekke slutningen at ”direkte påvirkning” handler det som skjer i parlamentet og samarbeid med sosialdemokratiet, er en kortslutning som har lite med verken Lenin eller marxisme å gjøre. Hvis kampen dreier seg om ideologisk hegemoni, må vel ideologisk kamp for et langsiktig mål, settes foran kortsiktige små seire? Hvis det var mulig å oppnå politiske mål gjennom sosialdemokratiet, hvorfor kalle seg revolusjonær? Direkte påvirkning, makt, må vinnes gjennom klassekamp og organisering av folk utafor regjering og Storting. Revolusjonæres oppgave er å lede slike kamper. Det er umulig å lede slike kamper mot Staten, når man selv har finansministeren.