Blogg: 2007
Pensjonsreformen - hvor kommer den fra?
European Round Table of industrialists er en samling folk fra de største europeiske selskapene (medlemslisten ligger på www.ert.eu og omfatter blant annet Eivind Reiten - se bildet - fra Hydro og folk fra BP, ThyssenKrupp, Nokia osv.). I deres rapport Pension reform fra 2000, kom de blant annet med følgende anbefalinger til pensjonsreform for europeiske land:
To Member States, the ERT Recommends:
- Prioritise public pensions spending so that it does what the private sector cannot do, for example, guarantee a basic standard of living to the elderly.
- Aim for a proper balance between public and private pension provision with a significant funded component.
Raise the normal retirement age in line with that of some other Member States, and provide incentives for older workers to stay in the workforce beyond normal retirement age, if workers wish to do so.
Stop adding to the costs of pensions (e.g. by automatically linking benefits to nominal wages or promoting early retirement).
Open up a market for private pensions and stimulate greater competition between private pension providers.
Remove any obstacle to investing in equities in line with the “prudent man” principle. Stocks have proved to be an essential part of pension portfolios in order for pension funds to guarantee a successful performance and a good return on pension plans.
Promote social partnership with employees and industry in the provision of retirement income.
Encourage individuals to take responsibility for saving for their retirement.
Provide tax incentives for employee contributions to company-sponsored schemes.
Take away fiscal barriers to private pension investment.
Monitor more closely and more accurately the prospective costs of public pension systems.
Tron Øgrim
Tron Øgrim døde nylig. Mange har skrevet minneord, både om sine personlige opplevelser med ham og mer generelt om hans betydning for AKP(ml) og for samfunnet generelt.
Jeg kjente ikke Tron, og møtte ham bare et par ganger. Mesteparten av den erfaringen jeg har fra møter med ham, er gjennom epostlista til RV (og nå Rødt) og artikler han skrev i Røde Fane og liknende for lenge siden.
Likevel var det veldig uvirkelig da jeg fikk nyheten og jeg ble ganske trist. AKP har vært veldig viktig for meg i mange år og den ideologien og de menneskene jeg har blitt kjent med gjennom partiet, har uten tvil preget livet mitt (som enn så lenge ikke er så langt). Sånn sett var Tron viktig for meg. Ved et par anledninger utvekslet jeg noen korte eposter med ham også. Noe av det mest slående, var hvor imotekommende han var. Han var nok veldig flink til å ta folk på alvor og få folk til å føle seg verdsatt.
I forbindelse med bortgangen fant jeg talen han holdt i Studentersamfunnet i 1970 om Proletariatets demokratiske diktatur. En ypperlig innføring i dette spørsmålet, krydret med konkrete erfaringer fra arbeiderklassens kamp. Fortsatt en tekst revolusjonære kan lære mye av. Jeg fant den her http://virksommeord.uib.no/taler?id=378, men også Tjen Folket har lagt den ut på sin nettside.
Utdrag fra programmet til RCP Canada
Jeg ser med skrekk at jeg ikke har skrevet noe her på en måned. Men jeg gidder ikke nå heller. Men for at noe skal skje i det minste, legger jeg ut et lite utdrag av programmet til Revolutionary Communist Party i Canada. Enjoy.
Utdrag fra kapittel 2 om Marxisme-leninisme-maoisme:
China, where a strong revolutionary movement had emerged, refused to follow the Russian revisionists. The revolution that took place in China avoided a good deal of errors committed in Russia. For example, instead of engaging in adventurist insurrections advocated by the Third International that had led to failure in the cities of Canton and Nanchang, the Chinese Communist Party, under the leadership of Chairman Mao, took up arms to fight a protracted people’s war. They had a method and a plan. In the Thirties, Chairman Mao had already criticized the shortcomings of the Russian revolution. One of his contributions was to point out the importance of the revolutionary role of the peasantry. Stalin had misjudged this question. In China the peasants played an important role in the revolutionary struggle and in building a new type of power.
The military science of the proletariat experienced a great leap forward thanks to the struggle of the Chinese and the 1949 revolution. Protracted people’s war, which includes the participation of the masses as being the mainstay of revolutionary warfare; the creation of red bases; the use of these bases for a social transformation that leads to the development of socialism; the command of the party over the armed forces, helped re-established the importance of revolutionary violence and thus helped fight pacifist and conciliatory thesis that prevailed in the international communist movement of the time.
Mao also developed the concept of “new democratic revolution,” resolving the problem of revolutionary strategy in countries oppressed by imperialism and the relations of democratic tasks and socialist ones during revolution.
Mao and the revolutionary leaders of the Chinese CP analyzed the nature of contradiction, the relation between theory and practice. Mao taught how to use this analysis to advance revolution. He elaborated the concept of “mass line.” This concept evolves from the notion that class struggle is what impels revolution. The scientific method of investigation was another of his ground breaking findings. Synthesizing the most correct ideas of the masses and setting the political line according to this work was another of his contributions. He added that once this line was set, the communists had to return to the masses with it in order to broadcast it, explain it, and check out its pertinence in practice.
But it is mostly the analysis of socialism that made the Chinese experience most conclusive. From it came the analysis of the contradictions in socialist society, criticism of the “theory of productive forces,” analysis of the role of the party and the two-line struggle within it arising after the conquest of state power as well as the fact that the bourgeoisie nestles in the new born socialist state. Mao Zedong perceived this danger and alerted the masses with the watch word “Bombard the headquarters” which he uttered in front of the red guards and the vanguard. This cry set off the Great Proletarian Cultural Revolution. Thanks to this initiative, for more than a decade, the proletarian masses and the peasantry developed socialist practice and stalled the seizure of power by the bourgeoisie. The fact that this effort was aborted after Mao’s death demonstrates clearly the need to unleash several of these cultural revolutions during the period of socialist construction. The masses must actively partake in the dictatorship of the proletariat and prevent capitalism from reforming.
Marxism-Leninism-Maoism is the most advanced state of revolutionary science. Maoism took root in Marxism-Leninism and went beyond some of its shortcomings and historical boundaries. This science must always be improved upon since society and the revolutionary experiences of the masses continuously undergo change. Parties and organizations that rely on MLM to lead revolutionary warfare contribute to its betterment. All in all, MLM is the only thing we have to make revolution.
Mot sosialdemokratiet - del 2
I dag fikk jeg omsider ett svar til Mimirs kritikk av min tidligere kronikk, på trykk i Klassekampen. Det er en svært barbert versjon (jeg forsøkte først med 8000 tegn, men KK ønsket ikke fler kronikker, så det ble 4000 i et leserinnlegg). Det ser ut til at KK ikke synes denne debatten er viktig, selv om jeg gjør det :)
Her er innlegget:
DNA-koden
Det norske Arbeiderparti er ikke et arbeiderparti i gavnet, men likevel har det i over 70 år vært arbeiderklassens førstevalg. Hvor er DNA-koden?
Etter min kronikk i Klassekampen 2. april, hvor mitt hovedpoeng er at det nye partiet Rødt ikke skal bli et haleheng eller venstrekorrektiv til sosialdemokratiet var Mimir Kristjansson, leder av Rød Ungdom, raskt ute med å kalle meg ”tilbake til jorden”. Han mener jeg befinner meg på en annen planet, når jeg utroper ledelsen av sosialdemokratiet til en strategisk viktigere fiende av de revolusjonære og arbeiderklassen, enn for eksempel Frp.
Først vil jeg presisere at sosialdemokratiet ikke er vår hovedfiende. I Norge blir vi flasket opp på at politikken bestemmes og utøves av partiene, og at disse kan plasseres pent og pyntelig på en akse, fra venstre til høyre. Jeg mener Kristjanssons kronikk beveger seg innenfor rammen som denne forståelsen setter. Svaret hans er blottet for revolusjonært perspektiv.
Hovedfienden til verdens undertrykte, og dermed de revolusjonære, er ikke partier eller personer. Hovedfienden er den imperialistiske kapitalismen, systemet som er basert på at verdiene og ressursene blir ranet fra verdens folk på brutalt vis. De partiene som ikke åpent konfronterer dette systemet, er forskjellige uttrykk og farger av samme system. I tiden som har gått siden kapitalen vant hegemoniet, har det eksistert et vell av slike uttrykk – alt fra de mest obskure fascistiske eller religiøse sekter, til enorme folkebevegelser med revolusjonær retorikk.
Kristjansson forsøker å bevise at Ap ikke er kapitalens favoritt eller redskap, ved å peke på at kapitalister støttet Høyre og Venstre ved valget i 2005. Her må jeg etterlyse hans fraværende virkelighetssans. Den norske kapitalen er ikke homogen. Det meste av norsk kapital på røvertokt i andre land er helt eller delvis statlig. Selskap som Statoil og Telenor er imperialister. Det samme gjelder staten for øvrig. De som forvalter og styrer den statlige og halvstatlige kapitalen er en del av borgerskapet. Og svært mange av disse er iherdige Ap-menn og -kvinner.
Det finnes videre flere kjente monopolkapitalister som åpent flagger sine Ap-sympatier, som Røkke og Jens P. Heyerdahl. Først og fremst har Ap tradisjonelt vært partiet for den monopolistiske storkapitalen. Det er forskjellige kortsiktige interesser i borgerskapet som i større og mindre grad vinner fram i de forskjellige partiene. Dessuten trenger borgerskapet mange partier for å sikre en stabil overbygning i samfunnet. De har en objektiv interesse av at så mange partier som mulig hegner om det kapitalistiske systemet.
Den reformistiske utviklingen i arbeiderbevegelsen hang nøye sammen med endringen av kapitalismen til å bli et imperialistisk verdenssystem. Den imperialistiske plyndringen la grunnlaget for en kløyving av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i Vesten. Visse sosiale sjikt i disse ble knyttet til imperialismen og fikk objektive interesser av å opprettholde den. Byråkrater, topptillitsvalgte og parlamentarikere havnet i en særstilling med ett bein i arbeiderbevegelsen og et stort sugerør ned i superprofittene fra imperialismen. Dette endret deres bevissthet og ideologi.
Målet for revolusjonære er ikke å unngå forverringer. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Det strategisk nødvendige er således å skape bevegelse i arbeiderklassen og de mest undertykte lagene av folket. Den hegemoniske posisjonen til sosialdemokratiet har kvalt revolusjonen mer effektivt enn hundre tusen kuler. Men ikke bare har det hindret revolusjon og sosialisme, men også forkrøplet selv de mest begrensede initiativer mot de verste utslagene av systemet. Et lite og ferskt eksempel er Fredsinitiativet mot angrepskrig. Antiimperialisme blir snudd til konform kritikk. Mitt viktigste poeng er at det er sosialdemokratiets vesen å passivisere folkelig motstand og lede den inn i det som for kapitalismen er ufarlige former.
Jeg klarer ikke å si at DNA er bedre enn Høyre. De er forskjellige og folkelige bevegelser kan bruke motsigelsene og forskjellene i dem til vår fordel. Men strategisk er det like viktig å knekke DNA-koden, som Frp. Taktikken må være å øke kritikken av statens nyliberalisme og imperialisme og skape bevegelser som er løsrevet fra sosialdemokratisk kontroll. Det står i motstrid til Mimir Kristjanssons linje, som stort sett er identisk med den SV hadde da de enda var tilsynelatende uavhengige av DNA.
Kraftfull Obiorademonstrasjon!
I går arrangerte nettverket Respekt demonstrasjon under parolen "Rettferd for Obiora - Obiorasaken for retten". Over 1000 folk, også denne gangen hovedsaklig ungdommer og innvandrere, demonstrerte på torget i Trondheim, for så å marsjere til politistasjonen hvor demonstrasjonen fortsatte.
Jeg var en av de mange appellantene og la vekt på kravene om å få saken for retten, suspensjon av politiet og en reform av hvordan politisaker blir behandla. Siste del av appellen holdt jeg på engelsk (mange i demoen som ikke var like bekvemme med trøndersk) og jeg avsluttet med: "Until justice prevail, we will struggle against this system and its apparatus of violence - the Police! No Justice - No Peace!"
Skam over Trondheim politikammer - Rettferd for Obiora!
I dag holdt politiet pressekonferanse hvor de sa fra at etterforskningen av de fire som pågrep (og kvalte) Eugene Obiora, er blitt henlagt! Tre slapp på grunn av "bevisets stilling". Den fjerde slapp fordi det var intet kriminelt å mistenke.
Nå har altså politiet henlagt etterforskning av seg selv, i en sak med vitner som hevder Obiora ble regelrett drept av politiet. De har feid saken under teppet, de har halt ut etterforskningen, de har ikke suspendert de innblanda. Alt dette er en hån mot rettsikkerheten generelt, og spesielt mot fattigfolk og innvandrere i Trondheim.
Saken er henlagt, men hverken Trond Volden eller de andre politifolka er frifunnet i noen rettsal. Og i mine øyne er de iallfall stadig under sterk mistanke - for å si det mildt! Jeg anbefaler bloggen leftpunch.blogspot.com, hvor mine kamerater Jan Roger og Eivind har gjort en kjempeinnsats med å fremme informasjon om saken og sette fokus på det groteske som er i ferd med å skje.
I morgen møtes folk som er interessert i å jobbe med saken til møte på biblioteket i Trondheim klokka 12.00. Det blir demonstrasjon på tirsdag klokka 19.00 fra torget til politistasjonen.
Kampen fortsetter! Skam over Trondheim politikammer! Rettferdighet for Obiora!
Støtt Blitz!
Lederen for Rød Ungdom gikk ut mot Blitz før NATO-demonstrasjonen i går i et skammelig forsøk på å få pressedekning på bekostning av våre kamerater på Blitz.
Godt hjulpet av disse utspillene, grep politiet anledningen og arresterte 260 folk i demonstrasjonen som Blitz tillyste. Etterpå storma de huset for å beslaglegge fyrverkeri og 20 år gammel brustein... (se www.blitz.no)
Blitz feirer 25-årsjubileum i disse dager. Jeg håper festen blir knall og at politiet og politikerspirer ikke får legge en for stor demper på den.
Mot sosialdemokratiet
Et nytt revolusjonært parti i Norge må kjempe mot det norske sosialdemokratiet. Den fremste representanten for sosialdemokrati er ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. De siste 50 årene har de vært det norske borgerskapets foretrukne administratorer av kapitalismen og byråkratsjiktet i Ap og LO har vært den sosiale hovedstøtten for kapitalistenes makt. Dette krever en helt annen taktikk og strategi av venstrekreftene, enn det som bl.a. Kjelstadli og Ebbing tar til orde for i Klassekampen.
Knut Kjelstadli og Hans Ebbing, fra venstrefløyen i SV, har skrevet i Klassekampen om regjeringens historiske sjanse til å stanse nyliberalismen og snu kursen for Norge. Riset bak speilet er trusselen om en Frp- og Høyreregjering i 2009. De legger ansvaret i hendene på Stoltenberg og Halvorsen. I mine øyne er ikke statsministeren og finansministeren en del av alliansen mot nyliberalismen. Tvert imot er de to av de fremste nyliberalistene i Norge, der de står i spissen for et statsapparat som forfekter new public management, delprivatiserer og kutter velferden og overleverer pensjonspengene våre til finans- og spekulasjonskapitalen. Reelle motstandere av nyliberalismen, og videre av kapitalismen, kan ikke basere sin strategi på et taktisk forsvar av regjeringa mot Frp-trollet. Angrep er det beste forsvar, og skal vi forsvare velferden, må vi angripe regjeringen. Da trengs det parti og bevegelser som ikke er bundet til masta i regjeringsskuta.
Et nytt parti må jobbe for å forene alle som kan forenes i de enkelte kampene. I mange av dem kan overbeviste sosialdemokrater også være allierte. Vi må skille mellom toppskiktet og grunnplanet i sosialdemokratiet. Ofte står vi skulder ved skulder med folk som er medlemmer av andre partier enn AKP og RV. Vi har mange kamerater i fagbevegelsen som gjør viktig arbeid for å forsvare arbeidsfolk sine interesser, blant annet i kamper mot privatisering, rasering av velferden og sosial dumping. I mange viktige kamper vil de oppleve at motstanderne er deres egen regjering eller deres egne partiledere, noe som er en viktigere lærdom enn noen artikkel kan gi. Derfor er det riktig av revolusjonære å arbeide aktivt i fagbevegelsen for å fremme kamplinjer i arbeiderklassen og for å skape regjeringsuavhengige allianser for velferd og sosiale fremskritt.
Er Frp en strategisk viktigere motstander for revolusjonære enn Ap-ledelsen? Jeg tror ikke det. I praktisk politikk er Frp i liten grad en del av de borgerlige styringsredskapene. Frps funksjon likner på SVs; radikale og opprørske meninger blir kanalisert inn i former som ikke truer kapitalismen. De er viktige for å styrke borgerlige ideologiers hegemoni i arbeiderklassen, men den praktiske og konkrete politikken bestemmes av kampene i borgerskapet og settes ut i livet av offentlig byråkrati. Et byråkrati som i stor grad overlapper med det norske sosialdemokratiet. Vi trenger et parti som ser at Ap- og LO-ledelsen, samt de store byråkratiske ressursene de har til rådighet, er borgerskapets viktigste redskap for å dominere arbeiderklassen. I de viktigste spørsmålene i internasjonal og norsk klassekamp, står de konsekvent på feil side. Dette er en logisk konsekvens av deres klassekarakter og funksjon under kapitalismen.
De største konkrete angrepene på velferden har vært og er ledet av sosialdemokratiet. Den imperialistiske utbyttinga av land og folk i den tredje verden er i stor grad administrert av det samme byråkratiet. Det er med Arbeiderpartiet i regjering at new public management er innført i norsk offentlig sektor, at pensjonene blir privatisert og flyktninger stenges ute. Selv et Frp i regjering vil ikke kunne gjennomføre store omlegginger av offentlig sektor, uten å samarbeide med viktige deler av det norske sosialdemokratiet.
SV er en avlegger av Ap-sosialdemokratiet. SV-ledelsen rettferdiggjør SVs eksistens med at de er et venstrekorrektiv til Ap. Sosialdemokratismen er rotfestet i SV-tradisjonen. Selv om de har kalt seg en tredje vei ender de opp på den samme borgerlige autostradaen. Det siste året med SV i regjering har illustrert dette. En regjering som fører høyrepolitikk er verken rød eller grønn i mine øyne, og mange miljøaktivister og krigsmotstandere er spesielt skuffet over SV. Jeg mener SV-ledelsens opptreden er en naturlig konsekvens av sosialdemokratismen.
Revolusjonære samarbeider med SVere i kampen mot EU, mot USAs kriger og i mange andre saker. Men SV-ledelsen er ingen strategisk alliert av en systemoverskridende politikk. Et nytt revolusjonært parti, med utgangspunkt i RV og AKP, kan ikke rettferdiggjøre sin eksistens med å være et venstrekorreks til Arbeiderpartiets venstrekorrektiv. Vår oppgave er ikke å forsøke å dra SV til venstre. Vår oppgave er å bryte med det etablerte, borgerlige systemet og skape folkelig bevegelse som ikke lar seg binde til masta i en Ap-ledet valgkamp hvor omkvedet er ”bedre enn alternativet”.
Vi må ha som hovedmål at et nytt rødt parti i Norge skal få framgang i valg uten å bli en del av et parlamentarisk venstre som begrenser seg til krangling med en parlamentarisk høyreside om hvem som kan administrere kapitalismen best. Et nytt rødt parti må representere brudd med Stortings-venstre. I valget i 2007 er det ikke vår oppgave å hjelpe ”rød-grønne” kommunestyreflertall å overleve valgnatta. Vår strategiske oppgave fram mot 2009 er ikke å ”demme opp” mot Høyre-Frp-regjering. Å sette seg selv i ei slik klemme, har vært radikale venstrepartiers store tragedie i hundre år. Det er en oppskrift for nederlag for de som vil mer enn å kritisere systemet fra innsida.
Publisert som kronikk i Klassekampen, mandag 2. april.
Hurra for Revolusjon!
Jeg har lenge abbonnert på det marxist-leninistiske tidskriftet Revolusjon! Se www.revolusjon.no. De er hoxhaister (da Albania og Kina brøyt med hverandre på 70-tallet, fulgte AKP(ml) Kina og Mao Zedong og de som ble Revolusjon! støtta Albania og Enver Hoxha (se bildet)) og ganske små, men lager et bra tidskrift som jeg vil anbefale.
I anledning 20-årsjubilieet i år inviterte de en del av leserne som ikke er medlemmer av ML-gruppa Revolusjon! til å skrive hilsner. Jeg ble spurt og svarte dette:
Som maoist og AKPer har jeg enkelte uenigheter med tidsskriftet Revolusjon!, men jeg er likevel begeistret over at tidsskriftet finnes. Jeg vil anbefale alle revolusjonære å abbonere, og selv har jeg også hatt glede av muligheten til å kunne kjøpe eldre nummer fra for eksempel 80-tallet.
Revolusjon! bygger på marxist-leninistiske analyser av revisjonismen og imperialismen. Vi som slåss for sosialisme kan ikke ta lett på analysen og kritikken av revisjonismen. Moderne former av den tok livet av sosialismen i Sovjet og Kina, og dens klassiske form har vært et hittil uoverkommelig hinder for sosialisme i Vesten. Det er avgjørende å se at sosialdemokratiets kilde til liv er imperialismen, oppkjøp av arbeiderledere og forfalskninger av marxismens syn på staten, revolusjon og lovene i den kapitalistiske økonomien.
I disse tider legger RV og AKP seg ned til fordel for et nytt parti, og jeg håper Revolusjon! fortsatt vil være en del av familien. Revolusjonen er ikke et teselskap, men jeg unner Revolusjon! en skikkelig kakefest i anledning 20-årsjubileet.
Suspendér - ikke aksepter!
I dag var Jan Roger Ljønnes i Adresseavisen fordi han har deltatt i å opprette en blogg som navngir politimannen som kvalte Eugene Obiora i september 2006: leftpunch.blogspot.com
Flere bloggere støtter opp om dette og navngir politimannen Trond Volden. F.eks. http://knutstianolsen.weblogg.no. Det er seks måneder siden Obiora døde, og fortsatt har ikke saken fått noe utfall for de innblanda, og nå er tolmodigheten forlengst vekk.
Trond Volden har ved flere anledninger blitt anklaget for politivold og trakassering, og jeg tror ikke de kan ryke så mye, uten at det i det minste er noen flammer. Suspendér Volden!
Forsvar AFP! - vedtak fra Malernes Forening
Jeg har vært heftig opptatt i det siste med innspurten av RV-listestillingsarbeidet for Rødt i Sør-Trøndelag. Men jeg kom meg på årsmøte i avdeling 764 av Fellesforbundet (Malernes Forening). Styret og årsmøtet gjorde følgende enstemmige vedtak etter forslag fra meg:
Stopp pensjonsranet - forsvar AFP!
Pensjonsreformen er et pensjonsran som vil føre til større utrygghet i alderdommen for arbeiderne i Norge. Den må møtes med motstand fra grunnplanet i fagbevegelsen. Spesielt viktig er det å kjempe mot enhver uthuling eller forverring av Avtalefesta pensjon (AFP). AFP sikrer retten til å gå av med pensjon ved fylte 62 år, uten å få lavere pensjon.
AFP er under angrep og derfor støtter vi politisk streik 9. mai for AFP. Vi vil mobilisere til torgmøtet på torget i Trondheim kl. 1300.
Vi tilslutter oss aksjonen www.forsvarAFP.no som er startet av verkstedklubben på Aker Verdal og bevilger 7500 kroner til aksjonen.
Vi oppfordrer hele Fellesforbundet og fagbevegelsen til å slutte opp om forsvaret av AFP. Ethvert kompromiss som innebærer reduserte pensjoner eller større utrygghet for våre medlemmer og andre arbeidsfolk, er helt uakseptabelt.
FRONTLINJER
Samtidig som vi laget et nytt parti, laget en liten gjeng antiimperialister et nytt tidskrift. Frontlinjer - for frigjering, antiimperialisme og solidaritet.
Fremragende kamerater har bidratt til et godt produkt. Sekterisk? Vel, bare makkavrak driver med masse linjer ;)
WWW.FRONTLINJER.NO
Rødt
I helga ble det nye partiet, Rødt, stiftet av delegater fra AKP, RV og Rød Ungdom. De nye nettsidene er på www.roedt.no.
Jeg endte opp som deleagt for Sør-Trøndelag RV, og hadde dermed glede av å delta hele landsmøtehelga.
Jeg sitter igjen med litt blanda følelser. Jeg har hele tiden støttet prosessen for et nytt parti. De politiske og ideologiske skillene i bevegelsen som består av RV, AKP og Rød Ungdom, går like mye på tvers av organisasjonene, som mellom dem. Det ville derfor vært kunstig å opprettholde et organisatorisk skille mellom AKP og RV. Når det nye partiet nå legger til rette for at lokallag får en større viktighet og innflytelse enn de hadde i RV, mener jeg resultatet er bra.
Det nye partiet består av et vidt spekter av ideologiske retninger. Maoister og trotskister, revolusjonære og reformister, kommunister og sosialister. Det er viktige uenigheter om linjene for antiimperialistisk kamp, om synet på væpna motstand mot imperialismen, om linjer for kvinnekampen og analysen av patriarkatet, analysen av sosialdemokratiet, hvordan forholde seg til den såkalt rødgrønne regjeringen osv. Dette er utfordringer som krever at det i og rundt partiet må føres politisk kamp om linjevalgene. Utfallet er ikke gitt på forhånd.
Rødt syn styrke vil først og fremst være (relativ) kvantitet. Det vil være et (relativt) bredt parti som kan få en sterkere organisasjon enn RV og AKP har hatt til sammen tidligere. Svakheten vil være det politiske spriket og at de jeg ser på som konsekvente revolusjonære ikke bare må kjempe politisk utenfor partiet, men også internt.
Mange i partiet har de brede, venstresosialistiske partiene i Europa, som Rifondazione i Italia og Enhedslisten i Danmark, som sine idealer. De vil gjøre Rødt til Norges svar på disse. Problemet er at disse partiene er i ferd med å overta SV anno 1970-1980 sin rolle, som borgerlig parti med appell til opprørere. En slik utvikling av Rødt, vil være et skritt tilbake for de revolusjonære i Norge.
8. mars og nytt parti
I dag gikk jeg som vanlig i tog. I det toget skulle gå fikk jeg en parole stukket i hendene med beskjed om at jeg måtte bære den. Den var mot døgnåpne barnehager. RV har jo vedtatt at vi er for, men det er et kontroversielt tema. Selv er jeg svært skeptisk. Selvsagt trenger sjukepleiere barnepass, men jeg mener nok at da må man heller reise kampen for bedriftsbarnehager. I dagens samfunn er det et stort problem at folk må jobbe hele døgnet, og for kvinner i varehandelen er det et viktig krav å slåss for normalarbeidsdag. Døgnåpne barnehager kan legge enda mer press på folk, for å jobbe til alle døgnets tider.
Uansett, vi som gikk med den fikk mye pepper i løpet av toget og etterpå, av sinte folk som mente det var en hysterisk reaksjonær parole. Vi forsvarte oss som best vi kunne, men det var vel ingen av oss som hadde dette som hjertesak...
I morgen starter landsmøtehelga som skal resultere i et nytt parti. Jeg delte pliktskyldigst ut akp.no-avisa etter toget i dag. Siste nummer. Neste nummer kommer vel til å hete roedtfolkeparti.no eller solidaritet.no eller noe sånt.
La oss håpe det nye partiet kan bli et nyttig redskap i kampen for en ny og bedre verden. Et parti som kan stille seg i spissen for muslimers rett til å maskere seg, mot politivold og for opprør som eneste veien til sosialisme. Inshallah!
Burn Køben, Burn...
I går kveld snakket jeg i telefonen med to gode kamerater fra Trondheim som akkurat nå befinner seg i København. De kom til byen lørdag morgen for å slutte seg til protestene mot statens angrep på Ungdomshuset.
Ganske raskt ble de ni trønderne fengsla, uten at de hadde gjort noe, og måtte sitte 20 timer på glattcelle. Men nå er de ute igjen, og fast bestemte på å fortsette kampen for Ungeren i dag. Den dårlige samvittigheten over å sitte her oppe i Trondheim er en tung bør å bære...
Det er utrolig å se hvor mange ressurser den danske klassestaten bruker på å kaste ut brukerne av Ungdomshuset. Det er åpenbart hvor politisk motivert dette er, og det er like åpenbart at ungdommen som slåss har retten på sin side. Jeg hilser kameratene og oppfordrer alle som har mulighet til å vise sin solidaritet med Ungdomshuset med de metodene de har til rådighet. Selv har jeg sendt et innlegg til Adresseavisen, over samme lest som et utspill som en partikamerat har skrevet:
Solidaritet med Ungdomshuset
1. mars ble brukerne av Ungdomshuset i Jagtvej 69 i København kastet ut i en brutal politiaksjon. Omkring 90 aktivister ble arrestert. Denne aksjonen viser til fulle danske myndigheters karakter.
Ungdomshuset har i 25 år vært et fristed for alternativ kultur. Det har også vært utgangspunktet for viktige politiske markeringer. Det bør derfor ikke komme overraskende på noen at danske myndigheter setter inn de ressursene de gjør for å fjerne denne ”verkebyllen” i et Danmark som stadig blir mer og mer reaksjonært.
Uten at brukerne ble hørt, solgte kommunen i 2001 huset, som tidligere blant annet var byens første Folkets Hus, til den kristne sekten Faderhuset. Faderhuset, som etter en rekke splittelser i dag har omkring 40 medlemmer, er beryktet for å bedrive både tvangsgifting, hjernevasking og djevelutdrivelse. Sammen med Moses Hansen og den minst like fanatiske sekten Vægterne har de drevet det de har kalt et ”korstog mot Islam” i Danmark. Moses Hansen er for øvrig samme som har argumentert for å deportere palestinere til Afghanistan for å gjøre Israel etnisk rent.
Opptøyer, skriver pressa. Danmarks justisminister Lene Espersen vurderer i skrivende stund å stenge grensene for utlendinger som vil vise sin solidaritet med Ungdomshuset. Verken den danske høyre-regjeringa eller de sosialdemokratiske politikerne som styrer København har vist vilje til å sikre Københavns ungdom et fristed. Stadige provokasjoner fra politiet har i ytterligere grad bidratt til å hisse opp stemningen. Skal moralsk forargelse rettes mot noen må det være mot politikere, politi og Faderhuset, som bevisst har gått inn for å fjerne et av Danmarks viktigste kulturelle og politiske alternativer.
For mer info, se http://www.ungeren.dk/
Wikipedia og GULag
Da jeg leste litt om Sovjets historie på Wikipedia i gr, fant jeg en artikkel om GULag (arbeidsleirene i Sovjet). Jeg siterer:
”gulagsystemet (…) hadde i 1937 etter Stalins offisersutrenskinger om lag to millioner fanger. Alt i alt regnes det med at kanskje så mange som 18 millioner sovjetborgere har fått erfare gulagsystemet”
”Man regner med at mellom 15 til 30 millioner mennesker døde i GULag-leirene i Sovjetunionen. Gulag var et eksempel på noen av de mest brutale statlige forbrytelser mot sine egne borgere i historien.”
Er det ikke fantastisk hvordan KANSKJE så mange som 18 millioner var innom leirene (2 millioner på det meste) og at 15-30 millioner døde i leirene!?
Desverre er det ikke bare Wikipedia som gjør slike "feil". Mange såkalte historikere som setter premisser i offentlig debatt, befinner seg på et slikt lavmål...
Hva skjer'a?
Dette er en blogg om små ting som skjer i Trondheim, og livet mitt, i motsetning til de fleste tidligere blogger som har handlet mye om den store vide verden:
På lørdag ble jeg valgt til leder for Sør-Trøndelag RV. Det er med skrekkblandet fryd jeg skal ikles dette vervet, da flertallet på årsmøtet bl.a. ikke ville vedta en uttalelse til støtte for den politiske enkeltsaken jeg prioriterer for tiden, nemlig en aksjon som følger opp Obiora-saken (den afrikanske mannen som ble drept av politiet). Det er heldigvis ingen demokratisk sentralisme i RV :) Førstkommende lørdag skal det være møte i aksjonen for Obiora og mot polititrakassering og offentlig rasisme. Klokka 14.00 på kaféen Krambua. Åpent for interesserte!
I dag kjørte jeg til Levanger (!) i Nord-Trøndelag for å hente landsdelens billigste fakler til et fakkeltog i morgen. Fakkeltoget organiseres av RUere (åpent for alle!) og er mot regjeringens engasjement i USAs okkupasjon av Afghanistan. Fakkeltoget krever alle soldatene hjem. Starter klokka 18.00 på torget i Trondheim.
Det beste med å kjøre de åtte milene nordover til Levanger, i en del av landet hvor Senterpartiet er tilnærmet statsbærende (iallfall fylkes- og kommunebærende), er påminnelsen om at mesteparten av Norge ikke er by. Mil etter mil med åker og eng, bondegårder, skog, små tettsteder, kaianlegg og til slutt, kronen på verket, det enorme fabrikkanlegget til Norske Skog. Industriromantiker som jeg er, ble jeg helt varm inni meg da jeg så skorstein på skorstein som spøy hvit røyk ut i vinterlufta. Som håndtverker trenger man ingen påminnelse om at verdiene kommer fra en plass, men det er likevel slående hvor distansert man kan bli fra det virkelige Norge, når man luffer rundt som listestillingssekretær for RV (har en måneds permisjon fra malerjobben, for å arbeide med RV-lister til valgkampen) i Norges tredje største by.
Ellers jobber jeg også med en studiesirkel i Trondheim Rød Ungdom. Vi møtes en gang i uka og har hittil studert og diskutert dialektisk materialisme, historisk materialisme og klassekamp, staten og revolusjonen, sosialisme og kommunisme. Tenker etterhvert å legge ut innledninger og tekster som brukes i sirkelen. Førstkommende mandag er femte møte i studiesirkelen, om sosialismens historie. Klokka 19.00 i Prinsensgate 14.
Mesteparten av dagen går for tiden med på å arbeide med å få stilt lister for RV til valget. Nå konsentrerer jeg meg om Skaun, Selbu, Malvik, Melhus og Orkdal. Ved forrige valg stilte vi kun lister i to kommuner utafor Trondheim. Håpet er å minst doble dette antallet. Inshallah! (hvis Gud vil)
Tru kan de gjera i kyrkja, SV
En venn og kamerat har skrevet denne teksten om SVs svik i regjering:
Tru kan de gjera i kyrkja, SV
Den norske regjeringa har avgjort å senda 150 nye spesialsoldatar til ISAF-styrkene i Afghanistan. Gjennom dette vedtaket trappar regjeringa opp den imperialistiske krigføringa i Afghanistan. Til og med NUPI-direktør Sverre Lodgaard gjekk ut på TV2-nyhenda og peikte på at den einaste hensikta med dette, var å støtta opp om USAs krigføring i Sentral-Asia.
SV sit i regjeringa. Frå eit parti som reknar seg som sosialistisk, hadde det vore venta at dei med nebb og klør kunne kjempa mot utstasjonering av norske troppar til imperialistisk krigføring. Men SV gav etter for storebror Arbeidarpartiet og gjekk med på at Noreg skulle auka innsatsen – alt for å tilfredsstilla USA. For når andre land trappar ned innsatsen då dei ser at heile operasjonen går den vegen høna sparker, så syner Noreg seg som den mest servile i heile Nato-systemet.
SVs forsvarspolitiske talsperson Bjørn Jacobsen forsvarer heile avgjera med at dei norske troppane ikkje skal til Sør-Afghanistan. ”Det viktigste er at de nye soldatene ikke blir en del av den militære angrepsstrategien i sør” sa han då TV2 stilte han spørsmålet om korleis SV kunne gå med på dette. Trur faktisk SVs forsvarspolitiske talsperson det er slik? Sjølvsagt kan overkommandoen i Nato sjølv ta avgjerder på kor ISAF-styrkene skal bli plassert. Ved å senda troppar frå det norske forsvaret til ISAF-styrkene, har norske styresmakter gjeve frå seg kommandoen over dei. Natos overkommando har høve til å senda desse soldatane akkurat kor dei vil dersom det skulle bli trong til det. Å tru noko anna, syner ei vanvittig kunnskapsløyse hjå Bjørn Jacobsen.
Å tru, Bjørn Jacobsen, det gjer ein i kyrkja!
Ingen norsk støtte til okkupasjonen av Irak – støtt motstandskampen!
Jeg foreslo denne uttalelsen for den faglige Trondheimskonferansen som arrangeres av LO i Trondheim. rundt 500 deltok i år. Uttalelsen ble vedtatt enstemmig:
Ingen norsk støtte til okkupasjonen av Irak – støtt motstandskampen!
I sin tale, ”State of the Union”, sa George W. Bush at USA må trappe opp antallet okkupasjonssoldater i Irak. Som kolonimaktene for 100 år siden, forsøker USA-regimet å få folk til å tro at Irak vil bli kastet ut i kaos om USA forlater landet. Sannheten er at kaoset er skapt av nettopp okkupasjonsmakten USA og deres allierte.
Den norske regjeringa vil framstå som fredsmegler og nøytral, men yter i dag bidrag til USAs okkupasjon av Irak, gjennom å trene opp politistyrker for det illegitime regimet i Bagdad. Norge blir av USA regnet som en alliert i okkupasjonen.
Trondheimskonferansen stiller seg solidarisk med de som slåss for å drive USA ut av Irak.
Mimir om sosialismens historie
På bloggen sin angriper RU-leder Mimir Kristjansson forslaget til nytt prinsipprogram for Det nye partiet. Han kritiserer språket, synet på sosialisme som overgangsamfunn og synet på sosialismens historie. Jeg synes spesielt det tredje ankepunktet er ganske tynt:
\"Sosialismens historie
Rød Ungdom er av den oppfatning at sosialisme og demokrati ikke kan skilles fra hverandre. Dermed anerkjenner vi ikke noen av forsøkene på sosialisme i det 20. århundre (les: Kina og Sovjet) som noen virkelig sosialisme. Og derfor tar vi avstand fra all maoisme og stalinisme. Åpenbart? Ikke i denne rørsla. I komiteens forslag er avsnittet om historien som følger:
7.5. Historiske erfaringer Forsøk på å bygge sosialistiske samfunn har så langt endt opp med samfunn med en ny overklasse ved makta. Realiteten ble etter ei tid et totalitært styre av en overklasse på toppen av parti- og statsbyråkratiet, og undertrykking både av alle opposisjonelle og av vanlige arbeidere og bønder. Revolusjonene i Russland i 1917, i Kina i 1949 og i mange andre land var likevel nødvendige og rettferdige. Noen av disse samfunnene gjorde i en periode store historiske framskritt – med økonomisk og teknologisk modernisering. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, så vel som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske land. Men ingen av dem ble reelt demokratiske over tid, og de ble etter hvert samfunn der arbeidsfolk på nytt ble undertrykt og utbytta.\"
Jeg vil på det sterkeste anbefale å lese Rød Ungdoms sosialismeresolusjon En sosialisme for vår framtid fra 2000. På Rød Ungdoms nettsider står det at den er \"Rød Ungdom sitt ideologiske grunnsyn\".
Når Mimir hevder at Rød Ungdom ikke anerkjenner Sovjet og Kina som sosialistiske eller sosialistiske forsøk, og når han kritiserer den utvalgte teksten fra programforslaget, er det ikke i tråd med Rød Ungdoms vedtatte syn i sosialismeresolusjonen.
I kapittel 3, sosialismens historie, brukes nemlig betegnelsen sosialisme og forsøk på sosialisme om både Kina og Sovjet. Vurderingen i programforslaget er nesten identisk med Rød Ungdom sine vurderinger.
Det står ingenting i forslaget til nytt partiprogram som støtter maoisme eller Stalin, og når jeg leser det uttdraget Mimir legger ut her, ser jeg jo at forslaget omtaler tidligere erfaringer som \"forsøk på sosialisme\", ikke sosialisme og at det står at det aldri ble noe reelt demokrati ut av det...
Noen sitater fra Rød Ungdom sitt ideologiske grunnlag: \"Vi kan ikke i dag slå fast hvordan sosialismen burde vært bygd - det er etterpåklokskap og moralisme å sitte i et rikt, vestlig land og fordømme de revolusjonæres utvikling i Kina og Sovjet. Det finnes ingen fasit, i et land uten demokratiske tradisjoner er det ikke nødvendigvis et mulig alternativ å \"innføre demokratiske valg\", og det er slett ikke noe trylleformular for å skape sosialisme.\"
\"Mao la fortsatt vekt på at \"massene er de virkelige heltene\". Maoismens tenkemåte er i mange sammenhenger \"nedenfra\".\"
\"Bolsjevikene skaffa folket fred, sjøl om innrømmelsene ved fredsinngåelsen med Tyskland og andre fiender var svært omfattende. Bolsjevikene legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) - arbeidsfolks egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.\"
Personlig mener jeg både Sovjet og Kina var sosialistiske og at kommunister kan være svært stolte av det store framskritta som ble gjort under kommunistisk ledelse i disse landene, uavhengig av at de senere ble overtatt av revisjonister og gjort til statskapitalistiske land i sosialistisk forkledning.
Hvem blir USAs neste president?
Når norske aviser skriver om det forestående valget i USA, får vi inntrykk av at den fårestående presidentvalgkampen står mellom dama Clinton eller afroamerikanske Obama. Disse kandidatene er perfekte for Demokratene. Ikke for å vinne den siste striden, men for å sope opp flest mulig radikale mennesker i sitt partisystem.
Jeg kan vedde mye på at (\"irakkrigmotstander\") Obama aldri kan bli neste presidentkandidat. Men mange antikrigsaktivister kan finne på å engasjere seg i Demokratene for hans sak. Og når han ender opp med å ikke bli presidentkandidaten, vil de nok bli med videre på ferden. En demokrat er jo bedre enn en republikaner må vite.
Jeg tror heller ikke Clinton blir Demokratenes kandidat, men er mer usikker. Hun har en del kvaliteter (kjent, \"moderat\" politisk, relativ populær), men hun er fortsatt dame. Og skal jeg sette penger på noe, tror jeg Demokratenes kandidat kommer til å være mann, hvit og rik. Som republikanerne. Som alltid.
To innlegg om revolusjon
RV og AKP lager et nytt parti og i den forbindelse diskuteres det livlig på interne epostlister. Her er to innlegg jeg har skrevet om revolusjon og sånt.
1.Om klasser, staten og revolusjonen
X skriver: \\\"Virkeligheten er vel slik at våpenmakta/militæret i dag er underlagt folkevalgtes kontroll og statens lover, og at ingen spesielle grupperinger har noen fortrinnsrett til å ta kommandoen.\\\"
Jeg mener folk deler seg i klasser etter bl.a. hvilket forhold de har til produksjonsmidlene (om de eier eller arbeider) og hvor i hiarkiet de befinner seg. I samme epoke som industrien så Verdens lys, ble det gjennomført politiske revolusjoner hvor borgerskapet hadde ledelsen. De opprettet sine egne statsapparat og avskaffet føydalistene og kongenes politiske diktatur.
Jeg mener marxisme er en teori om klassekampen, hvordan klasser oppstår og går under og hvordan individer opptrer som kollektiv, som klasse, og ikke kun som enkeltpersoner.
Hvis virkeligheten er slik X beskriver, nemlig tilnærmet klasseløs, har vi ikke behov for marxismen. Vi har heller ikke behov for revolusjon eller et revolusjonært parti.
Men jeg kjenner ikke igjen den virkeligheten X beskriver. Jeg ser med mine egne øyne at spesielle grupperinger av næringslivstopper, storkapitalister, politikere, organisasjonsledere, toppbyråkrater osv., har enorm makt. Lovene tjener deres interesser og de folkevalgte opptrer på ingen måte uavhengig av Røkke. De spiser middager sammen, går på konferanser og diskuterer og planlegger utviiklingen av samfunnslivet.
Jeg kjenner ingen historiske eksempler på revolusjoner eller revolusjonsforsøk fra de undertryktes side, som ikke er møtt av voldelig undertrykking fra staten, og jeg mener det er fordi staten er et redskap for herskerklassen. Det gjelder også for Norge i dag.
Derfor er jeg revolusjonær og derfor mener jeg den revolusjonære bevegelsen må utvikle en strategi som gjør det mulig å vinne over den fienden som staten utgjør.
2.Om revolusjon, imperialisme og våpenmakt
Y skriver: \\\"eg kjenner ingen historiske døme på sosialistiske revolusjonar eller revolusjonsforsøk, som har gått føre seg i eit land der kapitalismen først har fått spela ut si rolla, og vorte ferdig med sitt bidrag til samfunnsutviklinga. Noreg er eit slikt land, sjølv om den kapitalistiske herskarklassen har makta.\\\"
Hva vil det si å ha utspilt sin rolle? Jeg mener kapitalismen har hatt preg av å være snyltende og reaksjonær i 100 år (altså at den for lenge siden har utspilt sin rolle som et framskritt for menneskesamfunnene), men at superprofitten fra utbyttinga av den tredje verden kjøper systemet tid. Det gjør det mulig å ha et visst velferdssystem i Vesten, uten at profittene blir kritisk mye mindre. Jeg tror kapitalismen i Norge kan overleve lenge som en del av det imperialistiske systemet. Jeg tror at Norge vil oppleve kriser i framtida, men om situasjonen kan bli revolusjonær, avhenger mye av hvilke revolusjonære bevegelser som finnes og av utfallet av kampene i de fattige landa.
Jeg tror at også i framtida vil de største og første revolusjonene skje i den tredje verden. Det er i Nepal, India, Fillippinene osv. at revolusjonen står fremst på dagsorden. Derfor tror (!) jeg at revolusjonene i Norge og andre vestlige land vil komme i forlengelsen av slike antiimperialistiske revolusjoner. Om det vil gjøre jobben enklere for oss, skal jeg ikke spå så mye om.
I prinsippet tror jeg slett ikke at den imperialistiske herskerklassen i Vesten vil være så mye \\\"lettere\\\" å hanskes med for oss enn for folk i den tredje verden. Husk at den norske staten, og monopolborgerskapet i Norge, er veldig involvert i den voldelige undertrykkinga av folk og opprørene deres i fattige land. (jmf Irak, Afghanistan - men også Nepal osv.) Det er selvsagt lettere for dem å \\\"slippe unna\\\" med vold mot farga folk på den andre sida av Verden, enn mot hvite arbeidsfolk i Norge, men de har jo en lang historie med overvåking og forfølging av opposisjon også her i Vesten. Og se hvor lett de forbyr kommunister i Øst-Europa og driver klappjakt på muslimer i Vest-Europa. Og se på fagforeningsknusing og yttringsforbud i USA.
Overklassen i Vesten er ikke bare toppen av de høyt utvikla kapitalistlandene, de sitter på toppen av hele Verden og de administrer utbytting og vold som kan ta pusten fra den som setter seg inn i det. Med det perspektivet har jeg ingen illusjoner om noen human eller mer sivilisert herskerklasse her til lands, enn de som møtte revolusjonene på 1900-tallet med vold og fascisme.