Blogg: januar 2007
Mimir om sosialismens historie
På bloggen sin angriper RU-leder Mimir Kristjansson forslaget til nytt prinsipprogram for Det nye partiet. Han kritiserer språket, synet på sosialisme som overgangsamfunn og synet på sosialismens historie. Jeg synes spesielt det tredje ankepunktet er ganske tynt:
\"Sosialismens historie
Rød Ungdom er av den oppfatning at sosialisme og demokrati ikke kan skilles fra hverandre. Dermed anerkjenner vi ikke noen av forsøkene på sosialisme i det 20. århundre (les: Kina og Sovjet) som noen virkelig sosialisme. Og derfor tar vi avstand fra all maoisme og stalinisme. Åpenbart? Ikke i denne rørsla. I komiteens forslag er avsnittet om historien som følger:
7.5. Historiske erfaringer Forsøk på å bygge sosialistiske samfunn har så langt endt opp med samfunn med en ny overklasse ved makta. Realiteten ble etter ei tid et totalitært styre av en overklasse på toppen av parti- og statsbyråkratiet, og undertrykking både av alle opposisjonelle og av vanlige arbeidere og bønder. Revolusjonene i Russland i 1917, i Kina i 1949 og i mange andre land var likevel nødvendige og rettferdige. Noen av disse samfunnene gjorde i en periode store historiske framskritt – med økonomisk og teknologisk modernisering. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, så vel som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske land. Men ingen av dem ble reelt demokratiske over tid, og de ble etter hvert samfunn der arbeidsfolk på nytt ble undertrykt og utbytta.\"
Jeg vil på det sterkeste anbefale å lese Rød Ungdoms sosialismeresolusjon En sosialisme for vår framtid fra 2000. På Rød Ungdoms nettsider står det at den er \"Rød Ungdom sitt ideologiske grunnsyn\".
Når Mimir hevder at Rød Ungdom ikke anerkjenner Sovjet og Kina som sosialistiske eller sosialistiske forsøk, og når han kritiserer den utvalgte teksten fra programforslaget, er det ikke i tråd med Rød Ungdoms vedtatte syn i sosialismeresolusjonen.
I kapittel 3, sosialismens historie, brukes nemlig betegnelsen sosialisme og forsøk på sosialisme om både Kina og Sovjet. Vurderingen i programforslaget er nesten identisk med Rød Ungdom sine vurderinger.
Det står ingenting i forslaget til nytt partiprogram som støtter maoisme eller Stalin, og når jeg leser det uttdraget Mimir legger ut her, ser jeg jo at forslaget omtaler tidligere erfaringer som \"forsøk på sosialisme\", ikke sosialisme og at det står at det aldri ble noe reelt demokrati ut av det...
Noen sitater fra Rød Ungdom sitt ideologiske grunnlag: \"Vi kan ikke i dag slå fast hvordan sosialismen burde vært bygd - det er etterpåklokskap og moralisme å sitte i et rikt, vestlig land og fordømme de revolusjonæres utvikling i Kina og Sovjet. Det finnes ingen fasit, i et land uten demokratiske tradisjoner er det ikke nødvendigvis et mulig alternativ å \"innføre demokratiske valg\", og det er slett ikke noe trylleformular for å skape sosialisme.\"
\"Mao la fortsatt vekt på at \"massene er de virkelige heltene\". Maoismens tenkemåte er i mange sammenhenger \"nedenfra\".\"
\"Bolsjevikene skaffa folket fred, sjøl om innrømmelsene ved fredsinngåelsen med Tyskland og andre fiender var svært omfattende. Bolsjevikene legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) - arbeidsfolks egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.\"
Personlig mener jeg både Sovjet og Kina var sosialistiske og at kommunister kan være svært stolte av det store framskritta som ble gjort under kommunistisk ledelse i disse landene, uavhengig av at de senere ble overtatt av revisjonister og gjort til statskapitalistiske land i sosialistisk forkledning.
Hvem blir USAs neste president?
Når norske aviser skriver om det forestående valget i USA, får vi inntrykk av at den fårestående presidentvalgkampen står mellom dama Clinton eller afroamerikanske Obama. Disse kandidatene er perfekte for Demokratene. Ikke for å vinne den siste striden, men for å sope opp flest mulig radikale mennesker i sitt partisystem.
Jeg kan vedde mye på at (\"irakkrigmotstander\") Obama aldri kan bli neste presidentkandidat. Men mange antikrigsaktivister kan finne på å engasjere seg i Demokratene for hans sak. Og når han ender opp med å ikke bli presidentkandidaten, vil de nok bli med videre på ferden. En demokrat er jo bedre enn en republikaner må vite.
Jeg tror heller ikke Clinton blir Demokratenes kandidat, men er mer usikker. Hun har en del kvaliteter (kjent, \"moderat\" politisk, relativ populær), men hun er fortsatt dame. Og skal jeg sette penger på noe, tror jeg Demokratenes kandidat kommer til å være mann, hvit og rik. Som republikanerne. Som alltid.
To innlegg om revolusjon
RV og AKP lager et nytt parti og i den forbindelse diskuteres det livlig på interne epostlister. Her er to innlegg jeg har skrevet om revolusjon og sånt.
1.Om klasser, staten og revolusjonen
X skriver: \\\"Virkeligheten er vel slik at våpenmakta/militæret i dag er underlagt folkevalgtes kontroll og statens lover, og at ingen spesielle grupperinger har noen fortrinnsrett til å ta kommandoen.\\\"
Jeg mener folk deler seg i klasser etter bl.a. hvilket forhold de har til produksjonsmidlene (om de eier eller arbeider) og hvor i hiarkiet de befinner seg. I samme epoke som industrien så Verdens lys, ble det gjennomført politiske revolusjoner hvor borgerskapet hadde ledelsen. De opprettet sine egne statsapparat og avskaffet føydalistene og kongenes politiske diktatur.
Jeg mener marxisme er en teori om klassekampen, hvordan klasser oppstår og går under og hvordan individer opptrer som kollektiv, som klasse, og ikke kun som enkeltpersoner.
Hvis virkeligheten er slik X beskriver, nemlig tilnærmet klasseløs, har vi ikke behov for marxismen. Vi har heller ikke behov for revolusjon eller et revolusjonært parti.
Men jeg kjenner ikke igjen den virkeligheten X beskriver. Jeg ser med mine egne øyne at spesielle grupperinger av næringslivstopper, storkapitalister, politikere, organisasjonsledere, toppbyråkrater osv., har enorm makt. Lovene tjener deres interesser og de folkevalgte opptrer på ingen måte uavhengig av Røkke. De spiser middager sammen, går på konferanser og diskuterer og planlegger utviiklingen av samfunnslivet.
Jeg kjenner ingen historiske eksempler på revolusjoner eller revolusjonsforsøk fra de undertryktes side, som ikke er møtt av voldelig undertrykking fra staten, og jeg mener det er fordi staten er et redskap for herskerklassen. Det gjelder også for Norge i dag.
Derfor er jeg revolusjonær og derfor mener jeg den revolusjonære bevegelsen må utvikle en strategi som gjør det mulig å vinne over den fienden som staten utgjør.
2.Om revolusjon, imperialisme og våpenmakt
Y skriver: \\\"eg kjenner ingen historiske døme på sosialistiske revolusjonar eller revolusjonsforsøk, som har gått føre seg i eit land der kapitalismen først har fått spela ut si rolla, og vorte ferdig med sitt bidrag til samfunnsutviklinga. Noreg er eit slikt land, sjølv om den kapitalistiske herskarklassen har makta.\\\"
Hva vil det si å ha utspilt sin rolle? Jeg mener kapitalismen har hatt preg av å være snyltende og reaksjonær i 100 år (altså at den for lenge siden har utspilt sin rolle som et framskritt for menneskesamfunnene), men at superprofitten fra utbyttinga av den tredje verden kjøper systemet tid. Det gjør det mulig å ha et visst velferdssystem i Vesten, uten at profittene blir kritisk mye mindre. Jeg tror kapitalismen i Norge kan overleve lenge som en del av det imperialistiske systemet. Jeg tror at Norge vil oppleve kriser i framtida, men om situasjonen kan bli revolusjonær, avhenger mye av hvilke revolusjonære bevegelser som finnes og av utfallet av kampene i de fattige landa.
Jeg tror at også i framtida vil de største og første revolusjonene skje i den tredje verden. Det er i Nepal, India, Fillippinene osv. at revolusjonen står fremst på dagsorden. Derfor tror (!) jeg at revolusjonene i Norge og andre vestlige land vil komme i forlengelsen av slike antiimperialistiske revolusjoner. Om det vil gjøre jobben enklere for oss, skal jeg ikke spå så mye om.
I prinsippet tror jeg slett ikke at den imperialistiske herskerklassen i Vesten vil være så mye \\\"lettere\\\" å hanskes med for oss enn for folk i den tredje verden. Husk at den norske staten, og monopolborgerskapet i Norge, er veldig involvert i den voldelige undertrykkinga av folk og opprørene deres i fattige land. (jmf Irak, Afghanistan - men også Nepal osv.) Det er selvsagt lettere for dem å \\\"slippe unna\\\" med vold mot farga folk på den andre sida av Verden, enn mot hvite arbeidsfolk i Norge, men de har jo en lang historie med overvåking og forfølging av opposisjon også her i Vesten. Og se hvor lett de forbyr kommunister i Øst-Europa og driver klappjakt på muslimer i Vest-Europa. Og se på fagforeningsknusing og yttringsforbud i USA.
Overklassen i Vesten er ikke bare toppen av de høyt utvikla kapitalistlandene, de sitter på toppen av hele Verden og de administrer utbytting og vold som kan ta pusten fra den som setter seg inn i det. Med det perspektivet har jeg ingen illusjoner om noen human eller mer sivilisert herskerklasse her til lands, enn de som møtte revolusjonene på 1900-tallet med vold og fascisme.