Kenneth Fuglemsmo

Et nytt revolusjonært parti i Norge må kjempe mot det norske sosialdemokratiet. Den fremste representanten for sosialdemokrati er ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. De siste 50 årene har de vært det norske borgerskapets foretrukne administratorer av kapitalismen og byråkratsjiktet i Ap og LO har vært den sosiale hovedstøtten for kapitalistenes makt. Dette krever en helt annen taktikk og strategi av venstrekreftene, enn det som bl.a. Kjelstadli og Ebbing tar til orde for i Klassekampen.

Knut Kjelstadli og Hans Ebbing, fra venstrefløyen i SV, har skrevet i Klassekampen om regjeringens historiske sjanse til å stanse nyliberalismen og snu kursen for Norge. Riset bak speilet er trusselen om en Frp- og Høyreregjering i 2009. De legger ansvaret i hendene på Stoltenberg og Halvorsen. I mine øyne er ikke statsministeren og finansministeren en del av alliansen mot nyliberalismen. Tvert imot er de to av de fremste nyliberalistene i Norge, der de står i spissen for et statsapparat som forfekter new public management, delprivatiserer og kutter velferden og overleverer pensjonspengene våre til finans- og spekulasjonskapitalen. Reelle motstandere av nyliberalismen, og videre av kapitalismen, kan ikke basere sin strategi på et taktisk forsvar av regjeringa mot Frp-trollet. Angrep er det beste forsvar, og skal vi forsvare velferden, må vi angripe regjeringen. Da trengs det parti og bevegelser som ikke er bundet til masta i regjeringsskuta.

Et nytt parti må jobbe for å forene alle som kan forenes i de enkelte kampene. I mange av dem kan overbeviste sosialdemokrater også være allierte. Vi må skille mellom toppskiktet og grunnplanet i sosialdemokratiet. Ofte står vi skulder ved skulder med folk som er medlemmer av andre partier enn AKP og RV. Vi har mange kamerater i fagbevegelsen som gjør viktig arbeid for å forsvare arbeidsfolk sine interesser, blant annet i kamper mot privatisering, rasering av velferden og sosial dumping. I mange viktige kamper vil de oppleve at motstanderne er deres egen regjering eller deres egne partiledere, noe som er en viktigere lærdom enn noen artikkel kan gi. Derfor er det riktig av revolusjonære å arbeide aktivt i fagbevegelsen for å fremme kamplinjer i arbeiderklassen og for å skape regjeringsuavhengige allianser for velferd og sosiale fremskritt.

Er Frp en strategisk viktigere motstander for revolusjonære enn Ap-ledelsen? Jeg tror ikke det. I praktisk politikk er Frp i liten grad en del av de borgerlige styringsredskapene. Frps funksjon likner på SVs; radikale og opprørske meninger blir kanalisert inn i former som ikke truer kapitalismen. De er viktige for å styrke borgerlige ideologiers hegemoni i arbeiderklassen, men den praktiske og konkrete politikken bestemmes av kampene i borgerskapet og settes ut i livet av offentlig byråkrati. Et byråkrati som i stor grad overlapper med det norske sosialdemokratiet. Vi trenger et parti som ser at Ap- og LO-ledelsen, samt de store byråkratiske ressursene de har til rådighet, er borgerskapets viktigste redskap for å dominere arbeiderklassen. I de viktigste spørsmålene i internasjonal og norsk klassekamp, står de konsekvent på feil side. Dette er en logisk konsekvens av deres klassekarakter og funksjon under kapitalismen.

De største konkrete angrepene på velferden har vært og er ledet av sosialdemokratiet. Den imperialistiske utbyttinga av land og folk i den tredje verden er i stor grad administrert av det samme byråkratiet. Det er med Arbeiderpartiet i regjering at new public management er innført i norsk offentlig sektor, at pensjonene blir privatisert og flyktninger stenges ute. Selv et Frp i regjering vil ikke kunne gjennomføre store omlegginger av offentlig sektor, uten å samarbeide med viktige deler av det norske sosialdemokratiet.

SV er en avlegger av Ap-sosialdemokratiet. SV-ledelsen rettferdiggjør SVs eksistens med at de er et venstrekorrektiv til Ap. Sosialdemokratismen er rotfestet i SV-tradisjonen. Selv om de har kalt seg en tredje vei ender de opp på den samme borgerlige autostradaen. Det siste året med SV i regjering har illustrert dette. En regjering som fører høyrepolitikk er verken rød eller grønn i mine øyne, og mange miljøaktivister og krigsmotstandere er spesielt skuffet over SV. Jeg mener SV-ledelsens opptreden er en naturlig konsekvens av sosialdemokratismen.

Revolusjonære samarbeider med SVere i kampen mot EU, mot USAs kriger og i mange andre saker. Men SV-ledelsen er ingen strategisk alliert av en systemoverskridende politikk. Et nytt revolusjonært parti, med utgangspunkt i RV og AKP, kan ikke rettferdiggjøre sin eksistens med å være et venstrekorreks til Arbeiderpartiets venstrekorrektiv. Vår oppgave er ikke å forsøke å dra SV til venstre. Vår oppgave er å bryte med det etablerte, borgerlige systemet og skape folkelig bevegelse som ikke lar seg binde til masta i en Ap-ledet valgkamp hvor omkvedet er ”bedre enn alternativet”.

Vi må ha som hovedmål at et nytt rødt parti i Norge skal få framgang i valg uten å bli en del av et parlamentarisk venstre som begrenser seg til krangling med en parlamentarisk høyreside om hvem som kan administrere kapitalismen best. Et nytt rødt parti må representere brudd med Stortings-venstre. I valget i 2007 er det ikke vår oppgave å hjelpe ”rød-grønne” kommunestyreflertall å overleve valgnatta. Vår strategiske oppgave fram mot 2009 er ikke å ”demme opp” mot Høyre-Frp-regjering. Å sette seg selv i ei slik klemme, har vært radikale venstrepartiers store tragedie i hundre år. Det er en oppskrift for nederlag for de som vil mer enn å kritisere systemet fra innsida.

Publisert som kronikk i Klassekampen, mandag 2. april.