Kenneth Fuglemsmo

I dag fikk jeg omsider ett svar til Mimirs kritikk av min tidligere kronikk, på trykk i Klassekampen. Det er en svært barbert versjon (jeg forsøkte først med 8000 tegn, men KK ønsket ikke fler kronikker, så det ble 4000 i et leserinnlegg). Det ser ut til at KK ikke synes denne debatten er viktig, selv om jeg gjør det :)

Her er innlegget:

DNA-koden

Det norske Arbeiderparti er ikke et arbeiderparti i gavnet, men likevel har det i over 70 år vært arbeiderklassens førstevalg. Hvor er DNA-koden?

Etter min kronikk i Klassekampen 2. april, hvor mitt hovedpoeng er at det nye partiet Rødt ikke skal bli et haleheng eller venstrekorrektiv til sosialdemokratiet var Mimir Kristjansson, leder av Rød Ungdom, raskt ute med å kalle meg ”tilbake til jorden”. Han mener jeg befinner meg på en annen planet, når jeg utroper ledelsen av sosialdemokratiet til en strategisk viktigere fiende av de revolusjonære og arbeiderklassen, enn for eksempel Frp.

Først vil jeg presisere at sosialdemokratiet ikke er vår hovedfiende. I Norge blir vi flasket opp på at politikken bestemmes og utøves av partiene, og at disse kan plasseres pent og pyntelig på en akse, fra venstre til høyre. Jeg mener Kristjanssons kronikk beveger seg innenfor rammen som denne forståelsen setter. Svaret hans er blottet for revolusjonært perspektiv.

Hovedfienden til verdens undertrykte, og dermed de revolusjonære, er ikke partier eller personer. Hovedfienden er den imperialistiske kapitalismen, systemet som er basert på at verdiene og ressursene blir ranet fra verdens folk på brutalt vis. De partiene som ikke åpent konfronterer dette systemet, er forskjellige uttrykk og farger av samme system. I tiden som har gått siden kapitalen vant hegemoniet, har det eksistert et vell av slike uttrykk – alt fra de mest obskure fascistiske eller religiøse sekter, til enorme folkebevegelser med revolusjonær retorikk.

Kristjansson forsøker å bevise at Ap ikke er kapitalens favoritt eller redskap, ved å peke på at kapitalister støttet Høyre og Venstre ved valget i 2005. Her må jeg etterlyse hans fraværende virkelighetssans. Den norske kapitalen er ikke homogen. Det meste av norsk kapital på røvertokt i andre land er helt eller delvis statlig. Selskap som Statoil og Telenor er imperialister. Det samme gjelder staten for øvrig. De som forvalter og styrer den statlige og halvstatlige kapitalen er en del av borgerskapet. Og svært mange av disse er iherdige Ap-menn og -kvinner.

Det finnes videre flere kjente monopolkapitalister som åpent flagger sine Ap-sympatier, som Røkke og Jens P. Heyerdahl. Først og fremst har Ap tradisjonelt vært partiet for den monopolistiske storkapitalen. Det er forskjellige kortsiktige interesser i borgerskapet som i større og mindre grad vinner fram i de forskjellige partiene. Dessuten trenger borgerskapet mange partier for å sikre en stabil overbygning i samfunnet. De har en objektiv interesse av at så mange partier som mulig hegner om det kapitalistiske systemet.

Den reformistiske utviklingen i arbeiderbevegelsen hang nøye sammen med endringen av kapitalismen til å bli et imperialistisk verdenssystem. Den imperialistiske plyndringen la grunnlaget for en kløyving av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i Vesten. Visse sosiale sjikt i disse ble knyttet til imperialismen og fikk objektive interesser av å opprettholde den. Byråkrater, topptillitsvalgte og parlamentarikere havnet i en særstilling med ett bein i arbeiderbevegelsen og et stort sugerør ned i superprofittene fra imperialismen. Dette endret deres bevissthet og ideologi.

Målet for revolusjonære er ikke å unngå forverringer. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Det strategisk nødvendige er således å skape bevegelse i arbeiderklassen og de mest undertykte lagene av folket. Den hegemoniske posisjonen til sosialdemokratiet har kvalt revolusjonen mer effektivt enn hundre tusen kuler. Men ikke bare har det hindret revolusjon og sosialisme, men også forkrøplet selv de mest begrensede initiativer mot de verste utslagene av systemet. Et lite og ferskt eksempel er Fredsinitiativet mot angrepskrig. Antiimperialisme blir snudd til konform kritikk. Mitt viktigste poeng er at det er sosialdemokratiets vesen å passivisere folkelig motstand og lede den inn i det som for kapitalismen er ufarlige former.

Jeg klarer ikke å si at DNA er bedre enn Høyre. De er forskjellige og folkelige bevegelser kan bruke motsigelsene og forskjellene i dem til vår fordel. Men strategisk er det like viktig å knekke DNA-koden, som Frp. Taktikken må være å øke kritikken av statens nyliberalisme og imperialisme og skape bevegelser som er løsrevet fra sosialdemokratisk kontroll. Det står i motstrid til Mimir Kristjanssons linje, som stort sett er identisk med den SV hadde da de enda var tilsynelatende uavhengige av DNA.