Blogg: Andre bloggere
Mimir om sosialismens historie
På bloggen sin angriper RU-leder Mimir Kristjansson forslaget til nytt prinsipprogram for Det nye partiet. Han kritiserer språket, synet på sosialisme som overgangsamfunn og synet på sosialismens historie. Jeg synes spesielt det tredje ankepunktet er ganske tynt:
\"Sosialismens historie
Rød Ungdom er av den oppfatning at sosialisme og demokrati ikke kan skilles fra hverandre. Dermed anerkjenner vi ikke noen av forsøkene på sosialisme i det 20. århundre (les: Kina og Sovjet) som noen virkelig sosialisme. Og derfor tar vi avstand fra all maoisme og stalinisme. Åpenbart? Ikke i denne rørsla. I komiteens forslag er avsnittet om historien som følger:
7.5. Historiske erfaringer Forsøk på å bygge sosialistiske samfunn har så langt endt opp med samfunn med en ny overklasse ved makta. Realiteten ble etter ei tid et totalitært styre av en overklasse på toppen av parti- og statsbyråkratiet, og undertrykking både av alle opposisjonelle og av vanlige arbeidere og bønder. Revolusjonene i Russland i 1917, i Kina i 1949 og i mange andre land var likevel nødvendige og rettferdige. Noen av disse samfunnene gjorde i en periode store historiske framskritt – med økonomisk og teknologisk modernisering. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, så vel som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske land. Men ingen av dem ble reelt demokratiske over tid, og de ble etter hvert samfunn der arbeidsfolk på nytt ble undertrykt og utbytta.\"
Jeg vil på det sterkeste anbefale å lese Rød Ungdoms sosialismeresolusjon En sosialisme for vår framtid fra 2000. På Rød Ungdoms nettsider står det at den er \"Rød Ungdom sitt ideologiske grunnsyn\".
Når Mimir hevder at Rød Ungdom ikke anerkjenner Sovjet og Kina som sosialistiske eller sosialistiske forsøk, og når han kritiserer den utvalgte teksten fra programforslaget, er det ikke i tråd med Rød Ungdoms vedtatte syn i sosialismeresolusjonen.
I kapittel 3, sosialismens historie, brukes nemlig betegnelsen sosialisme og forsøk på sosialisme om både Kina og Sovjet. Vurderingen i programforslaget er nesten identisk med Rød Ungdom sine vurderinger.
Det står ingenting i forslaget til nytt partiprogram som støtter maoisme eller Stalin, og når jeg leser det uttdraget Mimir legger ut her, ser jeg jo at forslaget omtaler tidligere erfaringer som \"forsøk på sosialisme\", ikke sosialisme og at det står at det aldri ble noe reelt demokrati ut av det...
Noen sitater fra Rød Ungdom sitt ideologiske grunnlag: \"Vi kan ikke i dag slå fast hvordan sosialismen burde vært bygd - det er etterpåklokskap og moralisme å sitte i et rikt, vestlig land og fordømme de revolusjonæres utvikling i Kina og Sovjet. Det finnes ingen fasit, i et land uten demokratiske tradisjoner er det ikke nødvendigvis et mulig alternativ å \"innføre demokratiske valg\", og det er slett ikke noe trylleformular for å skape sosialisme.\"
\"Mao la fortsatt vekt på at \"massene er de virkelige heltene\". Maoismens tenkemåte er i mange sammenhenger \"nedenfra\".\"
\"Bolsjevikene skaffa folket fred, sjøl om innrømmelsene ved fredsinngåelsen med Tyskland og andre fiender var svært omfattende. Bolsjevikene legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) - arbeidsfolks egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.\"
Personlig mener jeg både Sovjet og Kina var sosialistiske og at kommunister kan være svært stolte av det store framskritta som ble gjort under kommunistisk ledelse i disse landene, uavhengig av at de senere ble overtatt av revisjonister og gjort til statskapitalistiske land i sosialistisk forkledning.
En hån 2
Brage Aronsen har tilkjennegitt at han er en av de som en uke i juli hånet en stakkars journalist for at han skrev korrekt bokmål. Han har angrepet meg på det groveste i sin blogg "tumleplassen", som åpenbart er en tumleplass også for språklig revisjonisme.
Brage innrømmer sin innkompetanse men hevder dette er et politisk spørsmål om "demokratisk" språklinje. Han går, med ordet "demokrati" på sin fane (sannsynligvis feilstavet), til angrep på språknormering i sin alminnelighet. "La folk skrive som de vil!" skriker Brage, fra sitt imaginære elfenbenstårn.
Jeg er demokrat, men først og fremst er jeg kommunist. En kommunist setter det internasjonale proletariatets interesser først, før liberale "verdier" og anarkistisk pluralisme. En fullstendig oppløsning av språknormen vil gjøre skriftspråket mindre tilgjengelig, både for den jevne norske arbeider, og våre nye landsmenn og -kvinner, som skal lære dette språket. Skal kamerat Fatima lære å "skrive som hun vil"?
Brages anarkistiske og liberalistiske tilnærming til det skrevne ord, ville i praksis, om det ble påtvunget samfunnet, gjøre språket og media enda mer utilgjengelig for arbeiderklassen og en rekke segmenter av det norske folket. I klartekst en forsterking av det ideologiske, politiske og miltære diktaturet til borgerskapet.
Vedlegg (fra ordbok.no):
BOKMÅL: hån -en (lty) uttrykk for forakt, ringeakt filmen er en h- mot vårt fedreland / h- og spott
NYNORSK: hån m1 (lty hon) spott, spit, hæding, vanvørdnad avvise ein med h- / utsegna er ein h- mot alle.
EN hån!
Etter en røslig frokost med både egg og beiken, andre dag på hytta på Hvaler, leste en av hyttekameratene høyt fra Aftenposten Aften. En journalist brukte uttrykket "en hån" og dette ble gjenstand for heftig diskusjon. Noen (husker ikke akkurat hvem) lo av dårlig sommervikarjournalistikk. Ifølge vedkommende besserwisser heter det nemlig "ETT hån" ikke "EN hån". Undertegnede tok journalisten kraftfullt i forsvar. Jeg var hellig overbevist om at "EN hån" var fullstendig korrekt. Jeg har utallige ganger gått til angrep på ikke bare EN, men mange hån mot arbeiderklassen, folket, grunnloven, folkeretten, kvinner, fattigfolk, innvandrere, bilister, kommunismen, revolusjonen, ytringsfriheten, menneskerettighetene osv.
Diskusjonen utartet, og til min store overraskelse var jeg alene (!) om å forsvare denne korrekte språlinjen. Av ni (og etterhvert flere!) hytteturister, var jeg ensom om å fordømme bruket av "ETT" foran "hån". Isolert som vi var, kunne vi ikke sjekke ordbok e.l., men i fortvilelse sendte jeg melding til tre intelektuelle kamerater. Tea (litteraturstudent) og Jan Erik (språkstudent) støttet meg, mens en kjønn- og likestillingstudent med nordnorske aner hellet mot "ETT" (noe tvilende). To trønderske kamerater jeg snakket med på telefon regelrett lo av min påstand om at det heter "EN hån".
På lørdag hadde dataprogrammerer Wilhelm kommet til hytta med sin usedvanlig lekre Sony Ericson med nettleser. Han støttet også "ETT hån", men var så høflig å sjekke ordlista på internett. Og skulle du sett *laaaaaaaaaaaaaaaaaang fanfare med påfølgende trommevirvel og symbalrunking* den korrekte skrivemåten er EN hån! Ikke ETT hån, men EN hån! EN hån!
Denne historien er full av lærdommer. Å ha flertallet mot seg, betyr ikke at man tar feil. Mao hadde rett i at kommunister kan være dumme (og barnslige). Hvis man bare hakker lenge nok på et fjell (i denne historien et fjell av språklig inkompetanse) kommer tilslutt utviklingen og vitenskapen til unnsetning og fjerner fjellet, som et svensk tigerskott pulveriserer et pølsebrød hvis man tenner lunten og lar den erstatte pølsen.
Jeg er en dårlig taper, ingen tvil om det. Men til gjengjeld er jeg også en forferdelig kjip vinner. ;)
PS: Alle angrende syndere oppfordres til å gjøre offentlig selvkritikk på denne bloggen.