Blogg: Innenriks
Apropos islamisering...
Alle de som er redde for islamsk invasjon fordi 2% av Norges befolkning nå er muslimer: Når skal dere pelle dere (oss) tilbake til Europa og sentral-Asia så samene kan få tilbake landet sitt? Eller når skal vi bekjempe de kriste hordene som kappet hodet av trøndere i 1030 for å tvangskristne oss? Og hva med reformasjonen - våre forfedre var jo katolikker i flere hundre år? Og hva med alle Arbeiderpartibyråkratene som sitter og styrer høyt og lavt i Norge - når skal Arbeiderparti-invasjonen slås tilbake for godt? Og hva med Burger King og MTV? Tror ærlig talt at amerikanisering er en MYE større trussel mot det norske, enn at staten aller nådigst gir noen tusen irakere og somaliere opphold fordi Norges allierte USA har føkka opp landene deres så grundig at mange hundre tusen må flykte eller dø. Ærlig talt: Våkn opp islamofober! Det finnes verdigere fiender... For ordens skyld: Ja til norsk kultur! Nei til å vende 1000 år tilbake i tid - eller tilbake til 9. april 1940, dit de mest hissige islamofobene hadde passa best. Og forresten - når vi er i gang: Kolberg sa at kampen mot nazisme og kommunisme er vunnet, nå står radikal islam for tur. For det første vil jeg ha meg frabedt å havne i dette dårlige selskapet. For det andre var det jo strengt tatt Sovjet som virkelig knakk Nazi-Tyskland, ikke Martin Kolberg eller hans forgjengere. For det tredje er det mange flere kommunister i Norge enn radikale muslimer. En del av de som Kolberg og Co tror er muslimer, er jo faktisk også kommunister på flukt fra undertrykkende regimer i bl.a. Iran. NB! Dette er ingen oppfordring til Ape-Kolberg om å starte ny heksejakt på kommunister. Men hva med å stoppe nazistene i Vigrid og Norgespatriotene som har tenkt å stille lister til Stortingsvalget? Faen ass, når man ser nivået på noen av de fremste politikerne i Norge, så er det nesten så man angrer at man har ryggrad og meninger, for kompetansen til å bli Frp-leder eller Ap-generalsekretær er det mange av oss som tydeligvis har...To innlegg om revolusjon
RV og AKP lager et nytt parti og i den forbindelse diskuteres det livlig på interne epostlister. Her er to innlegg jeg har skrevet om revolusjon og sånt.
1.Om klasser, staten og revolusjonen
X skriver: \\\"Virkeligheten er vel slik at våpenmakta/militæret i dag er underlagt folkevalgtes kontroll og statens lover, og at ingen spesielle grupperinger har noen fortrinnsrett til å ta kommandoen.\\\"
Jeg mener folk deler seg i klasser etter bl.a. hvilket forhold de har til produksjonsmidlene (om de eier eller arbeider) og hvor i hiarkiet de befinner seg. I samme epoke som industrien så Verdens lys, ble det gjennomført politiske revolusjoner hvor borgerskapet hadde ledelsen. De opprettet sine egne statsapparat og avskaffet føydalistene og kongenes politiske diktatur.
Jeg mener marxisme er en teori om klassekampen, hvordan klasser oppstår og går under og hvordan individer opptrer som kollektiv, som klasse, og ikke kun som enkeltpersoner.
Hvis virkeligheten er slik X beskriver, nemlig tilnærmet klasseløs, har vi ikke behov for marxismen. Vi har heller ikke behov for revolusjon eller et revolusjonært parti.
Men jeg kjenner ikke igjen den virkeligheten X beskriver. Jeg ser med mine egne øyne at spesielle grupperinger av næringslivstopper, storkapitalister, politikere, organisasjonsledere, toppbyråkrater osv., har enorm makt. Lovene tjener deres interesser og de folkevalgte opptrer på ingen måte uavhengig av Røkke. De spiser middager sammen, går på konferanser og diskuterer og planlegger utviiklingen av samfunnslivet.
Jeg kjenner ingen historiske eksempler på revolusjoner eller revolusjonsforsøk fra de undertryktes side, som ikke er møtt av voldelig undertrykking fra staten, og jeg mener det er fordi staten er et redskap for herskerklassen. Det gjelder også for Norge i dag.
Derfor er jeg revolusjonær og derfor mener jeg den revolusjonære bevegelsen må utvikle en strategi som gjør det mulig å vinne over den fienden som staten utgjør.
2.Om revolusjon, imperialisme og våpenmakt
Y skriver: \\\"eg kjenner ingen historiske døme på sosialistiske revolusjonar eller revolusjonsforsøk, som har gått føre seg i eit land der kapitalismen først har fått spela ut si rolla, og vorte ferdig med sitt bidrag til samfunnsutviklinga. Noreg er eit slikt land, sjølv om den kapitalistiske herskarklassen har makta.\\\"
Hva vil det si å ha utspilt sin rolle? Jeg mener kapitalismen har hatt preg av å være snyltende og reaksjonær i 100 år (altså at den for lenge siden har utspilt sin rolle som et framskritt for menneskesamfunnene), men at superprofitten fra utbyttinga av den tredje verden kjøper systemet tid. Det gjør det mulig å ha et visst velferdssystem i Vesten, uten at profittene blir kritisk mye mindre. Jeg tror kapitalismen i Norge kan overleve lenge som en del av det imperialistiske systemet. Jeg tror at Norge vil oppleve kriser i framtida, men om situasjonen kan bli revolusjonær, avhenger mye av hvilke revolusjonære bevegelser som finnes og av utfallet av kampene i de fattige landa.
Jeg tror at også i framtida vil de største og første revolusjonene skje i den tredje verden. Det er i Nepal, India, Fillippinene osv. at revolusjonen står fremst på dagsorden. Derfor tror (!) jeg at revolusjonene i Norge og andre vestlige land vil komme i forlengelsen av slike antiimperialistiske revolusjoner. Om det vil gjøre jobben enklere for oss, skal jeg ikke spå så mye om.
I prinsippet tror jeg slett ikke at den imperialistiske herskerklassen i Vesten vil være så mye \\\"lettere\\\" å hanskes med for oss enn for folk i den tredje verden. Husk at den norske staten, og monopolborgerskapet i Norge, er veldig involvert i den voldelige undertrykkinga av folk og opprørene deres i fattige land. (jmf Irak, Afghanistan - men også Nepal osv.) Det er selvsagt lettere for dem å \\\"slippe unna\\\" med vold mot farga folk på den andre sida av Verden, enn mot hvite arbeidsfolk i Norge, men de har jo en lang historie med overvåking og forfølging av opposisjon også her i Vesten. Og se hvor lett de forbyr kommunister i Øst-Europa og driver klappjakt på muslimer i Vest-Europa. Og se på fagforeningsknusing og yttringsforbud i USA.
Overklassen i Vesten er ikke bare toppen av de høyt utvikla kapitalistlandene, de sitter på toppen av hele Verden og de administrer utbytting og vold som kan ta pusten fra den som setter seg inn i det. Med det perspektivet har jeg ingen illusjoner om noen human eller mer sivilisert herskerklasse her til lands, enn de som møtte revolusjonene på 1900-tallet med vold og fascisme.
Husk Eugene
Den 7. september døde Eugene Ejike Obiora da han ble pågrepet av politiet i sosialkontoret på østsida av Trondheim. De ansatte på kontoret tilkalte politiet fordi Obiora ble forbanna da sosialkontoret ikke kunne hjelpe han.
Vitneuttalelser sier at politimennene var svært brutale i arrestasjonen av Obiora. De tok kvelertak, stripset hendene hans, kasta han i asfalten, dro han ned trappene. Det endte med at Obiora døde. Og Trondheim politikammer tok ikke engang de ansvarlige mennene ut av tjeneste.
Vi må huske denne saken. Vi må holde den friskt i minne, fordi den på tragisk vis illustrerer hvordan systemet knuser enkeltindivider.
Ville Obiora dødd om han ikke måtte gå på sosialen? Ville han dødd om han ikke var svart? Alt tyder på at hvis Eugene Ejike Obiora var en hvit mann, i fast arbeid, ville han aldri blitt kvalt av politiet. Og HVIS det likevel skjedde, ville politimennene blitt suspendert. Hvis ikke hadde det blitt hett rundt politiets og politikernes ører.
Vi var mange som møttes, noen dager etter den dødbringende pågripelsen, for å demonstrere utafor politistasjonen. Vi gikk i fakkeltog. Mange gråt, mange var forbanna. Det var ikke "the usual suspects, de som ofte går i demonstrasjonstog. Mesteparten av den såkalte "venstresida" (SV, Ap og slikt) holdt seg unna. Men vi var en et par håndfuller RVere og AKPere der. Sammen med aktivister fra nettverk mot statlig rasisme, UFFA, De Grønne og enkelte andre politiske aktivister utgjorde vi et mindretall.
Det store flertallet av en demonstrasjon på over 400 folk, var "ikke-vestlige invandrere" (for det meste afrikanskætta). En stor andel var også hip-hopere og andre ungdommer med dårlige erfaringer med politiet. noen kjente Obiora, men mange var der fordi de kjenner politiet. De kjenner systemet og de veit hvordan det er å bli kvalt litt, hver eneste dag, av et rasistisk og kapitalistisk system.
Vi skal huske Obioras død. Vi skal huske at politiet ikke suspenderte de ansvarlige. Vi skal huske at SV- varaordføreren, AP og andre politikere støtta politiet uforbeholdent og forsøkte å sabotere markeringen foran politistasjonen.
Men vi skal også huske samholdet, sinnet og sorgen foran politistasjonen, en mørk kveld i september. De følelsene lever videre, og vi skal vise dem igjen. Snart.
Hva er et riktigst fokus i feministisk kamp?
Når kjønnsroller blir det sentrale framfor patriarkalske maktstrukturer, vil det åpne for at menn som kjønn kan framstilles som offer framfor herskere.
Jeg mener Rød Ungdom har vridd sitt feministiske fokus fra økonomiske fordeler og familien som mannens maktbaser og over på først og fremst kjønnsrollene. Det fører til et umarxistisk syn på kvinneundertrykking og individualisering av problemene knyttet til patriarkatet. Fokus flyttes fra overbygning til basis.
Det har blitt hevdet at kvinner er likestilt i basis, fordi lovene likestiller menn og kvinner, og at dette er et stort paradoks for oss feminister. Da står vi tilsynelatende igjen med kun kjønnsrollene å endre på. Men lover er også en del av overbygningen og lovene alene kan ikke endre basis dramatisk. I dag hersker borgerskapet på grunnlag av kapitalisme, imperialisme, kvinneundertrykking og rasisme. Det er et sammenfiltret og sammenhengende system som sikrer den overveiende hvite og mannlige delen av den vestlige overklassen sitt grep om Verdenssamfunnet.
Det er ikke feil av feminister å føre ideologisk kamp eller kamp om lover og regler. Men kjernen i kvinneundertrykkinga er menns relativt større økonomiske makt, og, delvis gjennom den foran nevnte, maktposisjon i familien. Menns gjennomsnittlige fysiske overtak og machokulturen øker denne makten. Dette er strukturer det er umulig å fjerne med god vilje. Uansett hvor revolusjonær og feministisk man er som individ, vil revolusjonære menn i gjennomsnitt ha mer makt enn gjennomsnittskvinnen. Det kan man verken tenke eller føle seg ut av.
Det kan sammenliknes med imperialismen, hvor hvite vestlige arbeidere ikke kan solidarisere seg ut av det faktum at vi delvis vinner fordeler på bekostning av den fattigere og mer utarmede arbeider- og bondeklassen i den tredje verden. Likheten er slående og krever at fokuset rettes mot grunnlaget for undertrykkinga. Dets vesen framfor framtredelsesformen. Og det tror jeg kun kommunister er i stand til å gjøre fullt ut.